Du skjønner. Jeg har en liten gård i Sverige. Et koselig og passe falleferdig lite sted, som jeg kjøpte for en slikk og ingenting for et lite tiår sida, og tenkte å bruke som hytte. Noen må jo ta ansvar for avfolking av den svenske landsbygda. Akkurat her ble det meg.
En plass langt inne i skauen har familien kjøpt noen andres slitne paradis, hogd en masse trær og skapt vår egen lille Värmlandshygge i flassende falurødt. Det er dritfint.
Mastercardet var nesten ikke slitt, og vi tok sjansen
Hver sommer tar jeg fram motorsaga og utvider kulturlandskapet. Tre for tre blir den beboelige delen av tomta bittelitt større. Hogg ned, rens stammen, kast kvast, kapp og kløyv til vedstabelen er høy og framtida lysegrønn.
Så er det bare å bli kvitt veden. Denne naturkraft i bjørk og osp som for lengst har tørka og nå bare vokser seg høyere og høyere for hvert tre som får smake Husqvarna. Bare synd vedovnen i stua er så gammal og sliten.
Ja, det gamle droget av en stueovn var ganske klar for utskifting. Jernet datt fra hverandre. Med så mye god ved virka det som en utmerka idé å ta oss råd til en ny. En sånn reintbrennende og moderne Jøtul. For å hedre fatterns gamle støpejobb og samtidig holde varmen. Men dyr som faen, det var den.
[ Lars West Johnsen: Krig, dyrtid og rentesjokk lønner seg for mange ]
Over tjue tusen kroner. Vi beit tennene sammen og tenkte på all veden som ikke kunne gå til spille. Mastercardet var nesten ikke slitt, og vi tok sjansen. Her skulle det bli ovn og sjølberga oppvarming for Beredskapsdirektoratets nye posterboy.
«Skal dere montere den själv, eller skal vi sende en fyr», spurte de kjapt på butikken. Hm. Montere en vedovn? Det høres absolutt håndterbart ut, men … sikkerhet er jo greit. Høres kanskje best ut å få fagfolk til å fikse akkurat det. Sjøl om det sikkert ville koste.
Og det gjorde det. En uke etterpå sto ovnen pent på plass. Med åtte perfekt plasserte bjørkestaver inni, som en reklameplakat for Jøtul midt i Värmland. Monteringa kosta like mye som ovnen. Det svei. Og i dét fagfolket forsvant ut gjennom døra fant jeg fram fyrstikkene for å fyre opp finessen for første gang.
[ Eirik Hoff Lysholm: Et lite råd til Ap fra avisa partiet en gang eide ]
«En liten sak, bara». Fagfolket var nesten på vei vekk, men snudde en siste gang med en ubetydelig beskjed. Vi kunne ikke fyre opp før det var godkjent av feier’n.
Arg. Fyrstikkene røyk tilbake i skatollet og myndighetene, ved pipefeieansvarlig, ble kontakta. Og de kom kjørende bare noen få uker etter. Dessverre snudde de før de fikk parkert. Vi hadde ikke god nok stige på taket. Det var ikke trygt.
Så var det bare å finne en takfikser som kunne sette opp en ny stige på taket, før feiern kunne ta en ny tur, enda en fire-fem uker seinere. De klatra opp, klatra ned, gikk inn og gikk ut, og kunne fortelle at dette ikke var greit.
Hæ? Ikke greit? Pipa har vært godkjent i alle år! Dette skulle da bare være en formalitet?
[ Synnøve Vereide Trampe: Rusreform i limbo - nå betaler politiet og ungdommen prisen ]
Neida. For en ting er å godkjenne en gammal pipe for ett år til. Men har du montert en helt ny ovn, så har du en helt ny installasjon, og dermed må både peis og pipe godkjennes som ny. Etter 2022-regler, ikke reglementet fra 1947 som sist. Pipa har fått en annen lyd og et nytt sett regler.
Dermed bar det tilbake til takfolket, og ovnsfolket og fagfolket og murerne og prøve å finne en eller annen støpeskjekyndig fysak som kunne rive halve pipa og sette opp en ny, samt oppføre en ny godkjent brannvegg inne.
Men i mellomtida hadde korona blitt ferdig og byggeaktiviteten gått i været, og jaggu hadde ikke strømprisene skapt revolusjonsnære tilstander i nabolandet også. Så om vi så hadde det nå sekssifra beløpet som skulle til for å få tillatelse til å fyre opp de forbanna bjørkestavene, så ville fortsatt jakta på en person som faktisk hadde både fagbrev og tid til å gjøre jobben være praktisk talt umulig.
Så nå sitter vi der, da. Med åtte perfekt stablede bjørkestaver i en katalog-verdig peisovn. Men ingen tillatelse. Med stadig høyere stabler av veldig tørr ved. Med en gigantregning i det fjerne som vi neppe får råd til å betale. Og en snikende følelse av at den gamle strengt tatt kunne holdt i noen år til.
Men det ser bra ut, da. Jøtul og all ting.
[ Jo Moen Bredeveien: Nei, det var kanskje ikke så smart av Bergstø å be Røkke ryke og reise ]
