Norsk presse skulle i stadig større grad fungere som nyttige idioter for makta

Det var 3. mai, på Pressens hus i Oslo. Anledningen var Verdens pressefrihetsdag. Ordene i tittelen tilhører Stella Morris, advokat og menneskerettighetsforkjemper. Hun hadde nettopp fått vite at Norge er kåret til det landet i verden med størst pressefrihet, for sjuende året på rad.

Morris har smertelig fått erfare hva mangel på pressefrihet kan føre til. Hun er gift med Wikileaks-gründer Julian Assange. I 2010 var Assange en hyllet journalist og redaktør etter å ha avslørt de brutale realitetene i den amerikanske «krigen mot terror» – i Irak, Afghanistan og Guantánamo-leiren. I 2023 råtner han vekk på en celle på seks kvadrat i høyrisikofengslet Belmarsh utenfor London – for å ha avslørt de samme brutale realitetene.

Assange er første redaktør tiltalt. Han behøver ikke å bli den siste.

Assange har sittet fengslet siden han i 2019 ble slept ut av den ecuadorianske ambassaden i London, der han hadde sittet i asyl siden 2012.

Den sterkt medtatte Assange ropte flere ganger «UK must resist». Men Storbritannia sto ikke imot. Assanges eneste forbrytelse på britisk jord, er at han har brutt kausjonsbetingelsene etter at han i 2012 søkte ambassadeasyl – av frykt for å bli utlevert til USA. «Han er i fengsel fordi han publiserte sannheten», ifølge Stella Morris.

Morris er skuffet over at Norge ikke fordømmer fengslingen av ektemannen. Det er lett å forstå. Hun mener dette ikke er i tråd med Norges posisjon i verden som en forsvarer av menneskerettigheter og pressefrihet. Det er lett å være enig i.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er norske mediers støtte så forbeholden? Hvorfor er det offisielle Norge så unnvikende?

For å ta det siste først. Det er USA, vår mektigste allierte, som opplever seg krenket av Assanges publiseringer. De ønsker ham stilt for retten, tiltalt for spionasje med en strafferamme på 175 år. Utenriksminister Anniken Huitfeldt kaller Assange-saken «en krevende sak» og har uttalt at «vi må respektere den pågående prosessen, inkludert de britiske domstolenes og øvrige myndigheters vurdering av saken». Hun «forutsetter at Storbritannia og USA overholder sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser i denne saken».

[ Synnøve Vereide Trampe: Det er behagelig å holde en viss distanse når vi skriver om det ubehagelige. Det skal vi vokte oss for ]

Det virkelig krevende, er Assanges situasjon. Men det er også krevende at norske politikere opptrer som lydige husmenn under USA. For hvorfor – med noen hederlige unntak – så tause? Er det noe som tilsier at «Storbritannia og USA overholder sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser» mot Assange?

I boken «Forfølgelsen av Julian Assange – eller kunsten å kneble en brysom budbringer» av Gisle Selnes og Frode Helmich Pedersen, begge professorer ved Universitetet i Bergen, kommer det blant annet fram at amerikansk etterretning gjennom ulovlig overvåking av Assange har sikret seg store mengder fortrolig materiale, inkludert strategisk kommunikasjon mellom Assange og hans advokater. Altså klare brudd på den traktatfestede «retten til rettferdig rettergang».

Det er dessuten bekreftet at USA i 2017 la planer om å kidnappe eller likvidere Assange mens han satt i ambassadeasyl. Det burde bekymre norske myndigheter.

Forfatterne har gjort et møysommelig arbeid med å synliggjøre prosessen rundt påstandene om Assanges seksuelle overtramp i Sverige i 2010, om hvordan de usanne påstandene om at Assange flyktet landet fikk feste seg, og om hvordan hans åpenbart berettigede frykt for å bli utlevert til USA ble latterliggjort. FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, har omtalt hardkjøret mot Assange som «overlagt kollektiv latterliggjøring, fornærmelser og ydmykelse».

[ Eirik Hoff Lysholm: Jeg satt i salen og tenkte at jeg håper at statsminister Jonas Gahr Støre fikk med seg budskapet ]

Til det sveitsiske magasinet Republik, uttaler Melzer: «Forestill deg et mørkt rom. Plutselig er det noen som retter en lyskilde mot elefanten i rommet – mot krigsforbrytere, mot korrupsjon. Assange er mannen med lyskilden. En kort stund er myndighetene i sjokk, men så snur de lyset mot Assange med beskyldninger om voldtekt. Det er en klassisk manøver når det er snakk om å manipulere opinionen. Elefanten forsvinner tilbake i mørket, bak lyskilden. Og i stedet er det Assange som havner i søkelyset, og vi begynner å snakke om hvorvidt Assange skater inne på ambassaden, eller om han mater katten sin regelmessig. Plutselig vet vi at han er en voldtektsmann, en hacker, en spion og en narsissist. Men de overgrepene og krigsforbrytelsene han avslørte, er ikke lenger synlige».

Dessverre virker hardkjøret mot Assange. Krigsforbrytelsene havnet i skyggen av Assanges motvilje mot å bruke kondom. Journalistene som først hyllet Assange tok stadig mer avstand, norsk presse skulle i stadig større grad fungere som nyttige idioter for (stor)makta. Assange ble omtalt som en klovn, sjarlatan og narsissist, og i mai 2019, rett etter at USA offentliggjorde tiltalen, uttalte daværende redaktør i Aftenposten at «i mitt hode er ikke Assange journalist».

Ved å ta skrittet bort fra Assange, ved ikke å omtale ham som journalist, så har også store deler av norsk presse gjort det enklere både for USA å kreve Assange utlevert og for norske politikere å la være å kritisere dem for det.

[ Lars West Johnsen: Tja, vi elsker dette landet! Nasjonaldagen er ikke bare fest, det er litt pest også ]

«If he goes down, journalism goes down», sa Stella Morris på scenen i Pressens hus. Assange er ikke amerikansk statsborger. Han publiserte ikke sine avsløringer i USA. «I sin kjerne handler Assange-saken om hvordan en brysom publisist bringes til taushet for å ha avslørt krigsforbrytelser, maktmisbruk og ulovligheter begått av verdens mektigste stat og dens allierte. Ikke bare bringes han til taushet; man bruker ham også til å statuere et eksempel, til skrekk og advarsel for alle som måtte gå med tanker om å gjøre lignende ting i fremtiden», skriver Selnes og Helmich Pedersen.

Assange er første redaktør tiltalt. Han behøver ikke å bli den siste.

Også her i Norge, verdens beste land på pressefrihet, tvinger tilfellet Assange oss til å stille noen ubehagelige spørsmål. Er tittelen bare noe vi kan smykke oss med fordi vil lar være å stille de virkelige brysomme spørsmålene? For hvordan er det mulig for Norge som nasjon å hylle ytringsfrihet og rettsstaten om vi samtidig stiller oss likegyldige til frihetsberøvelsen av Julian Assange?

[ Se for deg at du frykter for livet ditt. Og kanskje livet til barnet ditt ]

[ Kjell Werner: MDG roper ulv i Brussel – og gjør EU-saken en bjørnetjeneste ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen