Forrige uke sto jeg foran Norsk Redaktørforenings landsmøte og takket for meg som styreleder. Det er ikke til å legge skjul på at det var vemodig. Samtidig var det riktig, for tiden strekker rett og slett ikke til. Jeg takket for tilliten som er blitt vist til meg som gjør at jeg de siste fire årene har fått lov til å lede først Norsk Presseforbund og deretter Norsk Redaktørforening, men først og fremst snakket jeg om den tilliten som gjør Norge spesielt bra å leve i. Tilliten som finnes mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, tilliten vi har til hverandre og til myndighetene, og tilliten som mediene har fra leserne. Jeg mener at tilliten i stor grad bygger på åpenhet.
Langt mer interessant enn mine ord, var talen vi fikk høre fra Khadija Patel, styreleder i International Press Institute (IPI), verdens eldste pressefrihetsorganisasjon. Patel leder et styre som også rommer fredsprisvinner Maria Ressa og vår egen Bjørn Sæbø fra Dagsavisen Rogalands Avis som Norges representant. Patel kom med et rystende vitnesbyrd. Hun fortalte om en nyhetsinfrastruktur som ramler fra hverandre i afrikanske land. Om reportere som ikke får lønn og må flytte hjemmefra, som sover i redaksjonen og likevel jobber videre.
Det var likevel noe annet jeg merket meg spesielt. Patel er nemlig redd for at amerikanske, polariserende medietilstander er i ferd med å bli normalen i resten av verden. Fra scenen på Hotel Norge ba hun om hjelp fra Norge som det beste landet i verden på pressefrihet og tillit. Patel ønsker at Norge skal jobbe for å eksportere vår standard til resten av verden.
[ Arne Strand 1944-2023: Etterlater seg en stillhet og avisspalter som ingen kan fylle ]
Jeg satt i salen og tenkte at jeg håper at kulturminister Anette Trettebergstuen, som var til stede, og statsminister Jonas Gahr Støre fikk med seg budskapet. I så fall bør det kunne føre til en prat med justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp). Rett før påske fremmet nemlig departementet hennes et alarmerende forslag til endring i offentlighetsloven. I praksis vil offentlig forvaltning få muligheten til å skjule alt organinternt for innsyn.
Kristine Foss, som er jurist og rådgiver i Norsk Presseforbund, har uttalt til Aftenposten at det vil være «ekstremt inngripende» dersom endringene blir vedtatt, og Carl Erik Grimstad har skrevet om tematikken i kronikken «Kampen for pressefrihet må vinnes hver dag – også i Norge» i Tønsbergs Blad: «Mens diktatorer argumenterer med fiendebilder, lukker myndighetene i demokratiske systemer seg inne med begrunnelse i effektivitet og behov for arbeidsro. Det gjør kampen for pressefriheten i vårt land mer subtil. Ikke alle forstår betydningen av åpne møter, dokumenter og arbeidsprosesser før de gjelder dem selv». Jussprofessor Hans Petter Graver skriver i Aftenposten 12. april at «Økt hemmelighold er ikke det departementene trenger (…), om de ønsker å bevare folks tillit.»
Uttalelsene er ikke like sterke som Khadija Patels, men de er likevel verdt å lytte til. Det vi har i Norge, er så bra at det er verdt å eksportere til resten av verden. Derfor er det også i aller høyeste grad verdt å ta vare på. God fredag!
[ «God fredag»: Smerte og sverte ]
