Denne kommentaren ble publisert første gang i 2023.
Hurra for Norge, 17. mai og olje og alt det derre der, sang Prima Vera en gang rett etter dansketida. Jo da, det er nok å rope hurra for. Olja lukter riktignok og koster verden framtida, men tynger ikke merkbart det nasjonale selvbildet. Vi toger på, samma hva vi støter på.
Jeg tok meg en runde i redaksjonen for å sette opp ei liste med ting vi elsker og hater med denne tradisjonsrike dagen. Den ene siden i brøken ble overraskende liten. Skal vi tro mine kollegaer, er det en dag nesten å forakte.
Dette er altså både hyggelig og skummelt på én gang
Spørsmålet om hva man elsker og hater ved 17. mai fikk interessante utslag. Der utsagnet «da går jeg ikke ut døra» utgjør et slags ekstremt ytterpunkt.
De fleste av oss springer jo ut i kapp med løvet denne dagen i mai. Utgangspunktet er jo så godt. Det er barnas dag. Det er vanskelig å mane fram den journalistiske skeptikeren når et lands nasjonaldag markeres med barnetog. Der har vi et slags moralsk fortrinn, vil jeg hevde.
[ Kjell Werner: Une Bastholm gjør EU-saken en bjørnetjeneste ]
Franskmennene har en muskelstruttende militærparade på sin nasjonaldag. Svenskene skammer seg aktivt og hadde ikke engang fri fra jobb før. Danskene? Aner ikke. Men vi, vi feirer med barn, is, pølser i våre sære, små lomper, og pyttsmå flagg på en bjørkepinne.
Det skal da være uangripelig? Ikke ifølge mine kollegaer. Og når jeg får tenkt meg om, så har jeg noen innvendinger sjøl også.
Men aller først, vet vi i det hele tatt hva vi feirer? Når man ser hva for eksempel amerikanerne kan om sitt opphav som nasjon, kan man jo undres. De snakker om «the founding fathers» som om de er deres egne bestefedre og ungene kan ramse dem opp avløst av komplett presidentrekke.
Si «Eidsvoll-mennene» til en norsk tenåring og du vil bli møtt med et rungende hæ? Hva jeg sjøl lærte om Eidsvoll på skolen kan jeg ikke huske. Men jeg tror ikke det var stort. Jeg har ikke engang vært der. Derfor har jeg også i år lest meg opp om slaget ved Leipzig i 1813, om Kieltraktaten i 1814 og de avgjørende finurlighetene i avtalen mellom Danmark og Sverige da Norge skulle skifte eier.
400-årsnatten ble til dag gjennom verdens mest liberale grunnlov. Den siste progressive grunnloven som ble vedtatt i kjølvannet av den franske revolusjonen, før aristokrati og etablissement skjønte at tøylene måtte strammes og det igjen ble kontroll på kontinentet. Har jeg trodd.
Venstresidens store tenker Magnus Marsdal i Klassekampen hevder noe annet: «Det var ikke folkestyret som ble lovfestet på Eidsvoll i 1814, men en opphøyd elites politiske diktatur… Eier- og embetsmannseliten elsket tanken på demokratisk frihet for seg selv. De avskydde den radikale ideen om at samme frihet skal tilkjennes tjenestefolk, arbeidsfolk og husmannsfolk – for ikke å snakke om kvinnfolk». 1. mai er nok mer Marsdals dag, kan det virke som.
Men tilbake til lista over nasjonaldagens tomler opp og ned. Nasjonalismen som dagen åpenbart er proppfull av, slår begge veier. Den snille, inkluderende nasjonalismen med barnetog, mangfold og fellesskap under ett flagg, er bra. Men hvis man bikker litt på hodet og ser det an i en litt annen vinkel, kan det også se ut som om vi dytter disse uskyldige barna foran oss og dyrker Norge som det fagreste og mest plettfrie, prektige på jord. Som ikke er så bra. Dette er altså både hyggelig og skummelt på én gang.
[ – Etter at mine venner fikk barn, forsvant det sosiale nettverket ]
Bunader. Hmm. Om dem er det mye å si, men når det nærmest er blitt en forutsetning for alle ungdommer å gå med dem, som en slags nasjonaluniform, er det ikke så sjarmerende lenger. Når en eller annen bondestakk fra 1700-tallet er blitt regel og ikke eksotisk unntak, kjenner noen av oss på det. Særlig når vi vet hvor glad ungdom er i å skille seg ut. Bunad koster 50.000 kroner og en hel del av oss har ikke råd. Og i dag er det veldig tydelig hvem. Vi liker det ikke.
Heller ikke disse bunadenes dyrking av innlandsnorge, liker vi egentlig. Det er de norske dalsøkka som hylles i drakt og sang. Men landet er da aller mest en kystnasjon, slås det fast. Nei, hva har Gudbrandsdalen egentlig gjort for BNP, lately? Det er læng siden OL på Lillehammer, sier en kollega og hytter med neven.
Det er kongehusets store dag. Dagen da de rojale få viser sin relevans og får hyllesten fra sitt folk. Vi republikanere vrir oss litt i blådressen. Vi liker det ikke 16. mai og ikke 18. mai. Vi er glad i kongen, men vi tror da ikke på nedarvede rettigheter, og har ikke den kroninga av kong Charles vist oss at tida for alvor har gått fra hermelin, krone og vinking ned til sine undersåtter? På tide å ta Den debatten mener vi. Og 17. mai er en opphøyd påminnelse om det.
[ Trine Østereng: I sommar skal me fly til Hellas. Eg gler meg og har klump i magen på ein gong. ]
Korps! Janitsjar og hornmusikk? Juryen er ute. Vi elsker korps, men liker svært dårlig taktfast marsj. Særlig skolekorps som er for samstemte og skarpe i buksepressen, kan vi stå over. Jo verre de er, jo bedre er det for oss. Barnekorps skal være takras. Og er de det, er det noe av det mest sjarmerende 17. mai har å by på. Sammen med rødsprengte pappaer i tjukk vadmel og knestrømper som tok på seg stortrommejobben og hadde glemt hvor seig slottsbakken er.
Et siste tilskudd til lista over ting vi ikke liker, i tillegg til de åpenbare: litt for fulle damer i bunad eller stiletthæler, og brautende, drita karer, og ravende russ, og selvsagt laks, eggerøre og pavlova, er at det ikke er lov å være sur. Skal man være sur, bør man helst holde seg innendørs. For på 17. mai skal du pinadø være blid og fornøyd, for dette er gøy. Inn med geipen, det er jo Norges bursdag!
Jo da, vi elsker denne dagen. Litt på tross av. Men aller mest på grunn av. For det er som samfunnsmedisiner Per Fugelli en gang sa: «Vi er avsindig heldige i dette landet. Og hver jævla dag burde vi prise oss lykkelige over at vi har et land å overføre til barna og barnebarna våre som er så løfterikt, så trygt, rettferdig og trivelig å bo i».
På spørsmål om hva diagnosen på Norge er, svarte Per: Diagnosen er hipp hurra.
[ Anna-Sabina skriver til gutten i sosialblokka der hun vokste opp: – Vi er en usynlig gjeng ]
