16. mai er fulle tribuner, fulle russ – og fylt av misunnelse

Det er straks duket for årets viktigste folkefest. Jeg snakker selvsagt om 16. mai-runden i norsk fotball!

Full eliteserierunde, fullsatte tribuner og fulle russ. Og den årlige misunnelsen.

Om du følger sånn rimelig med på norsk fotball, har du helt sikkert hørt dem: Folkene som synes det er urettferdig at Rosenborg og Brann alltid får hjemmekamp 16. mai.

Kanskje er du en av dem selv også. I så fall tar du feil.

16. mai får dere aldri ta fra oss trøndere. Det er vår fest, der vi lar dere andre være med på moroa

En lynkjapp historietime: 16. mai er en institusjon i norsk fotball, der russ og mange andre som ikke vanligvis løper ned portene på norske fotballarenaer, bidrar til at kampene går for (nesten) fulle tribuner.

Det er selvsagt himmelropende urettferdig at denne store festen alltid tildeles trøndere og bergensere, ikke sant?

Nei, ikke sant. Tradisjonen med 16. mai oppsto i Trondheim – ved en tilfeldighet, da en utsatt kamp ble lagt til den datoen. Det viste seg at trønderne likte dette, og gikk mannsterke til Lerkendal stadion. En tradisjon ble født denne dagen før dagen i 1981.

Året etter viste deg seg at også Brann i Bergen trakk mer folk enn vanlig denne dagen. Og slik gikk det til at Rosenborg (og Brann) spiller hjemmekamp på 16. mai. (Unntaket er 1993, da kampen i Trondheim måtte utsettes på grunn av regn. Og pandemien.)

I år går det trått for Rosenborg. 16. mai-kampen blir likevel utsolgt. Over 20.000 trøndere kommer til å se Kjetil Rekdals nitriste hjemmelag spille mot omtrent like triste Haugesund.

Dette vil jo andre lag også ha litt av, kan man skjønne. En magisk dag med fulle tribuner, uansett hvor dårlig laget spiller.

Det heier jeg veldig på. Jeg er venn av norsk fotball og vil gjerne ha fulle tribuner i Sandefjord og Bodø og Skien og Kristiansand.

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor det må skje på 16. mai. I renere ord for pengene: Kan dere ikke lage deres egen fest heller enn å prøve å frata oss vår?

Det er jo ikke slik at datoen i seg selv betyr at folk kommer. Noen steder kommer de faktisk slett ikke i større antall en vanlig.

[ Kjære ungdom, lær å ruse deg som oss! ]

En to år gammel tilskueranalyse av Eliteserien viser at «de fire store 16. mai-lagene» Rosenborg, Brann, Viking og Vålerenga – de to sistnevnte har sneket seg til jevnlige 16. mai-kamper på hjemmebane også – i 11 sesonger fram til 2019 trakk nesten 16.000 tilskuere i snitt 16. mai. Det er 4000 fler enn de hadde i snitt resten av sesongen.

For røkla steg snittet fra 5435 til 7181 på kampdagen midt i mai.

Det beviser at 16. mai har satt seg som festdag, om enn i ulik grad. Bra, sier jeg. Urettferdig, sier andre. Hvorfor skal noen få fast hjemmekamp den dagen?

Men det er slett ikke urettferdig. «Fotballens store festdag» finnes ikke uten Rosenborg og Brann. Det blir litt som å misunne naboens bursdag, og mene at det er urettferdig at hun får ha fest en dag du ikke har noen grunn til å feire.

[ Lars West Johnsen: La oss dyrke Fritt Ord-vinner Julie Wilhelmsen og de andre som våger å gå en annen vei ]

Jeg tenker gjerne på «jazzkampen» i Molde, kampen Kjell Inge Røkkes glade fotballgutter gjerne spiller i forbindelse med jazzfestivalen i byen, når denne årvisse sutringen tar til.

Det er ofte mer folk på den kampen enn det årlige snittet på Røkkeløkka. Og selv om det ikke fyller en trønder med særlig glede å se mange moldensere samlet på samme sted, må jeg innrømme at jeg liker det. Fotball er best med folk på tribunen.

Det får meg slett ikke til å kreve jazzkamp i Trondheim også. Jeg aksepterer moldensernes rett til å jazze seg opp (denne ene dagen i året. Resten av året må de gjerne gå stille i dørene, både på og utenfor fotballbanen).

Så skal jeg innrømme at denne sytingen aldri gikk inn på meg tidligere. At jeg nå orker å bli irritert, henger trolig sammen med at ballklubben min sliter fælt om dagen.

Vi som heier på Rosenborg er fratatt identiteten, resultatene og selvtilliten som sier at selvsagt blir det gull i år også.

Men 16. mai får dere ikke ta fra oss. Det er vår fest, der vi lar dere andre være med på moroa.

[ Synnøve Vereide Trampe: Den som sier Eurovision ikke er politikk, lyver ]

[ Aslak Borgersrud: Hva skjedde med arbeidersangen? Syng høyt, kamerater! ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen