Den som sier Eurovision ikke er politikk, lyver

Skandaler, effektmakeri, glitter og glam. Fra Lordi som brølte seg til seier med «Hard Rock Hallelujah», til Alexander Rybak som sjarmerte publikum med sin fiolin og «Fairytale». Fra uforglemmelige ABBA til Conchita Wurst med skjegg og kjole – og alt imellom.

Igjen vil rundt 200 millioner seere verden over benke seg foran TV-skjermen når Eurovision-finalen sendes fra Liverpool lørdag kveld.

Dette er sangkonkurransen som reflekterer nasjonal stolthet og europeisk mangfold i ett og samme speilbilde. Hele sulamitten trykkes sammen i en piñata, som vi deretter denger løs på, enten det er med hyllest eller harselas.

Ut renner (u)melodiøse toner som gjaller i ørene. Toner som de fleste har glemt lenge før scenelyset er slukket. Eller som vi desperat prøver å glemme, uten at radioen vil la oss. Eller som vi rett og slett digger, i all hemmelighet.

Eurovision er en øvelse i musikalsk diplomati

Selv lar jeg meg ikke engasjere stort av hverken sceneshowet eller musikken. Det som fascinerer aller mest, er politikken.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj ønsket å tale via en videohilsen i kveldens finale. Det får han ikke lov til, fordi «en av hjørnesteinene i konkurransen er dens apolitiske karakter», ifølge Den europeiske kringkastingsunionen (EBU).

Konkurransens «apolitiske karakter», altså. Arrangøren skal ha for forsøket, men alle vet at det ikke er helt sant. For selv om politikk ikke er alt, så er alt politikk. Og det finnes nok av eksempler hvor politikken har vist seg på Eurovision-scenen.

[ En norsk Eurovision-seier i Liverpool er katastrofe for NRK ]

Ukraina vant fjorårets finale, selv om de færreste av oss husker hvordan vinnerlåta lyder. Solidarisk stemmegivning på grunn av Russlands krigføring mot landet må sies å forklare seieren.

Landet vant også Europas hjerter i 2016 med et bidrag som vanskelig kan sies å være politisk nøytralt: Låta «1944» ble av mange tolket som et statement mot Russlands annektering av Krim-halvøya to år tidligere.

Og, hvorfor blir Russland i år, som i fjor, utestengt fra det gode selskap – hvis konkurransen er strengt apolitisk?

De politiske undertonene i Eurovision skal være nettopp det: undertoner

I 2015 ble det armenske bidraget ansett for å være en referanse til folkemordet på armenerne i 1915, og i 2018 hadde Israels vinnerlåt «Toy» klare referanser til #MeToo-bevegelsen og kvinners rettigheter.

[ Quiz: Hva kan du om Eurovision? ]

Like fullt finnes det eksempler hvor låter med politiske budskap ikke har sluppet til: I 2009 ble Georgias bidrag «We Don’t Wanna Put In» diskvalifisert. Ordspillet «Put In» bidro til at kritikken av Vladimir Putin ble for åpenbar.

Dessuten: Hvordan kan Eurovision være apolitisk, når politiske verdispørsmål gjennomsyrer hele konkurransen? Allerede i 1961 skapte bidraget fra Luxembourg, «Nous les amoureux», begeistring og kontrovers fordi sangen ble tolket som et forsvar for homofiles rettigheter.

Fra senere tid husker vi ikke minst Østerrikes vinnerlåt fra 2014, fremført av en homofil dragqueen. Conchitas bidrag ble et vakkert politisk statement for Europas mangfold og aksept, som også utløste debatter rundt kjønnsidentitet langt utover Eurovisions scene.

Tyrkia har av samme grunn glimret med sitt fravær i Eurovision det siste tiåret, og legger delvis skylden på Conchita.

«Det er en slags misforståelse i Eurovisions mentalitet», sa sjefen i Tyrkias kringkaster for noen år siden. Også Ungarn har trukket seg fra konkurransen, som de mener er «for homo» og «mentalt skadelig».

Det er åpenbart Tyrkia og Ungarn som misforstår hvilken mentalitet vi hegner om her i Europa.

[ Som barn så han opp til divaene i Eurovision ]

Konkurransen viser hvor intrikat sammenvevd musikk, kultur og politikk kan være. Det er rett og slett en øvelse i musikalsk diplomati. Og en scene hvor vi viser hvilke verdier vi står for.

Like fullt tenker jeg at det er riktig at regelverket ikke tillater eksplisitt politisk innhold, og dermed ikke lar Zelenskyj tale. For de politiske undertonene i Eurovision skal være nettopp det: undertoner.

Det ville ikke vært spennende om vi lot sangkonkurransen utvikle seg til en åpen politisk slagmark. Den slags kan spares til EU-parlamentet og andre arenaer.

Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe

Det er det subtile politiske innholdet, som sniker seg inn i sanger og i stemmegivningen, som gjør Eurovision politisk interessant. Hvilke land sympatiserer med hvem? Hvor ser man klare allianser? Og hvordan reflekterer stemmegivningen stemningen i Europa?

Alt dette gir Eurovision en ekstra dimensjon av spenning og intriger. Hvert år byr konkurransen på et aldri så lite freakshow, som vi elsker og hater, og som vi elsker å hate.

Noen vil si det ligger et perverst drag over hele greia. For når Europa står i brann, hvorfor skal vi bry oss om en sangkonkurranse?

Vel, kanskje akkurat derfor.

[ Synnøve Vereide Trampe: Det ulmer et demokratisk håp i Tyrkia ]

[ Heldals Eurovision-favoritt: – Estetikken gjør at jeg bryter ut i frydefull gåsehud ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen