«Syng høyt, kamerater, og la meg få høre at dere står sammen med meg!»
Gunnar sang høyest. Han sto i bakerste halvdel av landsmøtesalen og prøvde så godt han kunne å kompensere for manglende sangglede hos de andre kameratene. Det er en artig ironi i den tekstlinja til Stein Ove Berg, om samhold, kameratskap og treplanting:
Sjelden har en linje om å synge høyt blitt sunget så lavt, av så mange.
Arbeidersangene var gullet til venstresida. De skapte samhold. Engasjement. Kampfellesskap. Alle som har stått på en fotballtribune veit hvor viktig sangen er for å skape stemning. Det samme veit kristenfolket. Korene. Alle som har vært på konsert med et band det er litt fart i.
Men arbeiderbevegelsen har mista sangen. Det lages ikke lenger nye. Det synges ikke lenger høyt og kraftfullt. I stedet kjennes allsangen iblant som en pliktøvelse, på samme måte som å legge blomster på en kirkegård. Vi hyller våre gamle helter. Men vi gjør ikke som dem gjør. Vi blir flaue av vår egen kulturarv. Rekk opp hånda den som sist deltok i engasjert, høylytt og ektefølt arbeidersang utenfor nachspiel, liksom.
Det kan jo ha noe med tekstene å gjøre. Ikke alle hundre år gamle kampsanger klinger like reint i dag. Verken skamløs romantisering av den mest klassiske arbeiderklassen, uforfalsket patos eller voldsfantasier om borgerskapet har nødvendigvis et godt grep om de søtti tilfeldige fagorganiserte som møter opp på årsmøtet i lokalforeninga i 2023, dessverre.
[ Norges vinnersjanser har sunket foran Eurovision-finalen. Det er gode nyheter ]
Men noen ganger må man faktisk ta seg sammen. Gjøre ting sjøl om de er vanskelige. Ellers er man bare en liten lort, som en eller annen venstreorientert kulturarbeider så vakkert sa det. Arbeidersang er alt for bra, og viktig, til å dø!
Så siden det er lørdag, og man skal gjøre sin plikt når man krever sin rett, her er mitt forslag til ny kampsang. Ikke for Gunnar, han kan vi stole på. Men for hele den moderne arbeiderbevegelsen, anno 2023:
Jeg tråkker i bakker med baggen på ryggen – fylt opp med din små-lunka mat/
For du som skal spise og vi som skal sykle – står sammen i avmakt og hat/
Mot den kapitalen som holder oss nede – fra Silicon Valley et sted/
Vi vil kun ha mat, og nok spenn til å leve – og tariff, og trygghet og fred/
(Kom igjen og klin til på refrenget nå, kamerater:)
Vi tåler en støyt, men det er ikke greit
Vi synger det høyt og vi synes det er flaut
Men føkk det. Vi kjemper så ivrig vi kan:
Hver kvinne, hver annet, hver mann
[ Hvorfor klarer ikke MDG å markere seg? ]
(RETTELSE 9:52 den 13/5: I en tidligere versjon av denne teksten hadde en fullstendig uvedkommen blitt tillagt forfatterskapet til “Syng høyt kamerater”. Vi beklager på det groveste.)