Er dette konsekvensen av Rødts vekst? En venstreside som i avmakt kaster bort mandatet sitt på intern krangling?

STAVANGER (Dagsavisen): «Jeg tror det aller minst taktiske her er krangelen Kirsti Bergstø legger opp til mot Rødt», skrev Mímir Kristjánsson på Facebook denne uka.

Venstresidens husideolog Magnus Marsdal hadde lagt ut en post om Klassekampens sak om «Rødt og SV i streikestrid». Rødt og Kristjánsson mente at regjeringen må ta noe av ansvaret for storstreiken som herjet landet fordi Støre og hans mannskaper ikke har gjort nok for å bøte på dyrtid og strømpriskrise.

Det går litt i oppløsning på venstre side av sentrum nå

Dermed kunne SV-leder Kirsti Bergstø svare at «Rødt undergraver streiken» og at analysen er «fullstendig skivebom».

Også tidligere SV-leder Audun Lysbakken kastet seg inn. Og slik gikk det fram og tilbake. Burde ikke Rødt rette skytset mot høyresida og NHO i denne saken? / Jo, men vi gjør da det, det er bare SV som blåser opp en kjapp uttalelse. Og så videre og så videre.

Aldri ufint, men ganske unødvendig. Mest av alt så det ut som småsøsknene som kjekler mens toget sporer av.

Dette har vi sett før. Den morsomme, om enn forslitte, vrien er selvsagt Monty Python. Du husker scenen fra «Life of Brian», eller har sett dette poenget gjengitt i tekster som denne:

Den radikale The People’s Front of Judea hater romerne, men enda mer hater de Judean People’s Front, og aller mest hater de det ene medlemmet i The Judean Popular People’s Front.

Den tragiske varianten er den spanske borgerkrigen, eller den italienske venstresida i de skjebnesvangre årene før Mussolinis fascister marsjerte inn i Roma høsten 1922. Mens fascistene tok makta med vold, falt venstresiden stadig dypere ned i interne strider.

Det norske bidraget, heldigvis på trygg avstand til det italienske 1920-tallet eller Spania i tiåret etter, er en venstreside bestående av SV på 6–7 prosent på meningsmålingene, og Rødt på omtrent samme størrelse.

[ Bjørn Olav Jahr: Hva gjorde mediene for å beskytte Viggo mot mediene? ]

Begge er helt avhengige av Arbeiderpartiet og Senterpartiet for å få innflytelse. Begge vil et helt annet sted enn høyresiden, til et sted som kanskje mest av alt ligner på Sverige anno 1968 eller deromkring. Det er 55 år og uendelige ideologiske hav tilbake dit.

Og så bruker de kreftene på å slåss internt, samtidig som lederlønningene galopperer, sentrum-venstreregjeringen krakelerer og Erna Solberg vokser og vokser. Og det midt i en streik.

Er dette konsekvensen av Rødts vekst? En venstreside som i avmakt kaster bort mandatet sitt på intern krangling fordi de ikke klarer å påvirke samfunnsutviklingen til tross for et historisk venstreorientert storting?

Det er et viktig forbehold her: Det har vært imponerende fredelig mellom Rødt og SV lenge. De to har hatt et nokså likelydende budskap med ulik vekting av hovedsaker, framført med ulik retorisk stil – og latt hverandre i fred.

Denne borgfreden synes å være i fare nå. Det enkleste ville kanskje være å peke på den nye SV-lederen, som har naturlige behov for å markere seg. Men det er trolig for enkelt.

For det går litt i oppløsning på venstre side av sentrum nå. Regjeringen sliter, trolig delvis fordi den må drive en tofrontskrig.

[ Lars West Johnsen: LO har dundret neven i bordet ]

Kritikken mot lakseskatten, for å ta et eksempel, kommer ikke bare fra høyresiden, som mener forslaget til grunnrente går altfor langt. Den kommer også fra venstre, der påstanden er at forslaget er for slapt.

Og slik har de 500 dagene gått siden valget.

Jonas Gahr Støre får mye kritikk. Men han har sluppet unna kritikk for dette: At han åpnet venstre flanke og tillot Rødt å vokse seg stort. Det er kanskje ikke så mye Støre kunne ha gjort med saken. Men det er like fullt mulig å hevde at Rødts vekst lammer venstresiden.

Uten at det egentlig er Rødts feil. Partiet er en sterk og viktig stemme i strømdebatten og gjør en formidabel jobb i debatten om fattigdoms-Norge.

Det er ingen tvil om at Rødt kan feire seg selv under landsmøtet i Stavanger i helga. Partistrategene har gjort en imponerende jobb med å løfte partiet. Partiet har en stortingsgruppe på åtte, der så godt som samtlige er gode kort. Det har unikumet Mímir Kristjánsson og en sterk leder i Bjørnar Moxnes.

Da er det ikke nødvendigvis en dårlig spådom at partiet kan vokse ytterligere, og spille en langt viktigere rolle enn vaktbikkjas i norsk politikk de neste tiårene. I alle fall om partiet kan løse Ukraina-floken sin i løpet av helga.

Rødt kan bli en politisk kraft med innflytelse, ikke minst i byene. Som det danske forbildet Enhedslisten, som ble største parti i København i 2021.

[ Synnøve Vereide Trampe: Erna er stjerna, med Støre blir det røre. Var alt virkelig så mye bedre før? ]

Venstresidens store dilemma vil likevel ikke forsvinne. Den er avhengig av et sterkt Arbeiderparti for innflytelse og makt, og i dette årtusenet også Senterpartiet.

Slik sett burde valgresultatet i 2021 være perfekt: Ap er størst, men ikke avskrekkende stort. Senterpartiet er større enn vanlig, men de to partiene trenger like fullt støtte for å få flertall. Alt burde ligge til rette for en samlet sentrum-venstreside.

Men SV er utenfor regjering, og Rødt i praksis maktesløst.

Slik får vi interne krangler midt under en nasjonal streik, evige angrep på regjeringens sosialpolitikk, (manglende) kraftpolitikk og en skattepolitikk som aldri går langt nok i progressiv retning, ifølge lillesøster SV og lillebror Rødt.

Det hjelper ikke hvor ofte Mímir Kristjánsson maner til samling på venstresiden – for dagen etter finnes det nye utspill fra regjeringen som må kritiseres. Mens SV har havnet i dødens posisjon, fanget midt mellom Arbeiderpartiet og Rødt.

Det er ikke Rødt som har skapt denne situasjonen. Partiet har drevet tålmodig organisasjonsarbeid og høster nå fruktene av det.

Men når venstresiden har en tradisjon for at hestehandel er fy fordi det gjelder å holde stien ren, har vi fått en situasjon i norsk politikk der 100 Stortingsmandater fra folket er i ferd med å bli kastet bort.

Det er litt Monty Python, og smaker en smule av venstresiden som sprakk i ulike fraksjoner da det telte som mest i kampen mot fascismen for 100 år siden.

Men først og fremst er det norsk politisk virkelighet i 2023. En virkelighet som burde være rødgrønn, men som liksom aldri helt blir det.

[ Kjell Werner: Det er åpenbart behov for fornyelse i Ap-ledelsen ]

[ Jo Moen Bredeveien: Det grønne skiftet er blitt søppelbøtta for folkelige frustrasjoner ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen