I påska var det flere enn Jesus som (angivelig) stod opp fra de døde. Det gjorde også transdebatten – det kanskje mest betente temaet man kan uttale seg om i dette landet.
«Var ikke poenget å utvide rammene for hvordan en gutt eller jente kan være?» spurte Kjetil Rolness i et innlegg i Aftenposten. Jeg er ofte uenig med Rolness, men innrømmer glatt at jeg ved flere anledninger har stilt meg nøyaktig det samme spørsmålet.
Ofte i forbindelse med at jeg tenker tilbake på det glade 90-tallet, da jeg selv var barn.
I perioder både så jeg ut som, og tedde meg, slik man forventer av et guttebarn. Jeg gikk gjerne i gutteklær. Å få på meg en strømpebukse var ikke verdt forsøket engang. Klærne til brødrene mine var kulere, selv om de var altfor store.
Derfor kunne jeg sikkert blitt plassert i en bås som transvestitt, etter den gamle definisjonen. Altså en person med trang til å iføre seg det motsatte kjønns klær.
Men det var ikke bare klærne. Jeg avskydde barbiedukker, skamklipte de jeg fikk. Ja, jeg skamklipte meg selv også, ved flere anledninger.
Og da min mor for første gang fikk en telefon fra skolen med beskjeden «et av dine barn har vært i slåsskamp», så skjønte hun at det verken var den ene eller den andre storebroren min det var snakk om.
Sånn sett kunne noen sikkert også funnet på å plassere meg innenfor en av dagens definisjoner av trans. Altså en person med kjønnsoverskridende atferd, ikke bare i klesbruk, men også i roller og handlinger.
Likevel var det ingen som sa, eller gjorde noe. Den gang var det ikke så mye å si eller gjøre heller, utover å si «jaja, hun er da en guttejente hun».
[ Nå kan du spise hos Olivia ]
Jeg var bare et barn. I båsen «jente», ja, men båsen min var romslig nok den. Det var ikke behov for noen ekstra merkelapp.
Hadde jeg vært et barn i dag, så ville nok tankene fort vandret den andre veien. At jeg var trans. Og at jeg, hvis det hadde vært lovlig, kanskje kunne fått kjønnskorrigerende behandling for det.
Men, om noe, så kan man si jeg var i transitt. I en overgangsfase, altså. Og kanskje er nettopp det poenget mitt. At noen er trans, mens andre bare er i transitt.
Helt ærlig tror jeg de færreste bryr seg om det finnes to, syv eller ørtogførti kjønn
Så, før noen arresterer meg: Jeg mener ikke at dette, på noen måte, er sammenlignbart med det å genuint, over lengre tid, oppleve kjønnsdysfori. Vi vet at mange rapporterer at de får et mye bedre liv av å bytte kjønn.
Det er ingen grunn til å så tvil om erfaringene som deles om dette.
Det er riktig at vi som samfunn hjelper dem som vantrives i egen kropp. Noen opplever at de først blir fri, når de blir satt i en bås, eller får bytte bås. Nettopp derfor kan unge over 16 år i dag få kjønnsbekreftende behandling med hormoner, og de kan få kirurgi etter fylte 18 år.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Samtidig skimter jeg, som flere, dette paradokset. Det har vært mye snakk om å utvide kjønnsrollene, og på noen måter har de jo blitt utvidet.
Likevel skal det ikke så mange «avvik» til, før en gutt eller jente, eller samfunnet rundt, lurer på om det finnes en bås som kan passe bedre. Vi leter avvik med lupe.
[ Kjell Werner: Atomkraft er en dårlig idé ]
Jeg vil ikke nekte noen en bås, hvis det er viktig for deres identitet. Helt ærlig tror jeg de færreste bryr seg om det finnes to, syv eller ørtogførti kjønn.
Folk flest er nok ganske tolerante, selv om man kan få inntrykk av det motsatte. Et fåtall høyrøstede stemmer, fra begge sider, har dominert debatten om kjønn. Mer moderate stemmer kvier seg for å hoppe inn i en skyttergravspreget debatt.
Vil du virkelig stikke hånden din inn i dét vepsebolet, ble jeg spurt da jeg luftet tanken om å skrive noe om dette temaet. Det understreker bare hvor det viktig at det debatteres. Med innestemme.
Selv Rolness skjønte å skru av Caps Lock før han skrev sitt bidrag til debatten. Det er en god start.
For det bør være lov å stille spørsmålet: Har flere, og dermed snevrere, båser, egentlig utvidet rommet for kjønn?
Og det bør være lov å stille seg kritisk til aktivistorganisasjoners ønske om å senke aldersgrensen for å få kjønnskorrigerende behandling. Eller å stille spørsmål ved at 6-åringer kan få «anerkjent sin identitet» med samtykke fra én forelder.
Barn og unge er nysgjerrige, usikre og identitetssøkende av natur. Mange, og stadig flere, sliter psykisk. For noen kan kanskje et nytt kjønn oppleves som en løsning. En løsning på et problem som kan handle om noe helt annet.
Vi har selvsagt et ansvar for å ta vare på menneskene som sårt mistrives i egen kropp. De som er trans.
Like fullt har vi et ansvar for å ikke plassere barn og unge for raskt i en bås. Vi må ta vare på alle «guttejentene» der ute. Både de som alltid kommer til å være litt annerledes. Og de som bare er i transitt.
[ Lars West Johnsen: Nyheter fra Amerika ]