I to måneder har ansatte ved Olivia-restauranten i Hegdehaugsveien i Oslo sentrum streiket for sin rett til tariffavtale. Ledelsen har strittet imot, og avlyste forhandlingene forrige uke.
I går vant de streikende endelig fram, etter at Olivia-ledelsen og Fellesforbundet møttes hos Riksmekleren. Dermed får de ansatte nå tariffavtale, slik mange har krevd.
[ Dagsavisen mener: Ikke spis hos Olivia ]
Avtalen er selve grunnplanken i et ryddig norsk arbeidsliv. «Tariffavtalen vil gi de ansatte medbestemmelse, forutsigbarhet og trygghet i jobben», sier regionleder i Fellesforbundet region Øst, Birgit Tandberg, til Fri Fagbevegelse.
Dette var bare én streik, ved én restaurant. Hvor mye betyr det egentlig? Veldig mye. For dette eksempelet viser oss to ting.
For det første viser det at streik nytter. Det nytter å kreve sin rett. Streik er arbeidstakerens fremste, og mange vil si eneste, våpen, i møte med en arbeidsgiver som ikke prioriterer anstendige arbeidsvilkår. I dette tilfellet motsatte Olivia-ledelsen seg ikke bare streiken, det har også kommet påstander om fryktkultur og utilbørlig press mot de ansatte.
Streikeseieren i Hegdehaugsveien er siste eksempelet i rekken
For det andre viser gjennomslaget for tariffavtalen at det nytter å organisere seg. Olivia-ledelsen hevdet tidlig at flertallet ikke ønsket seg en tariffavtale. Siden sommeren har mange av de ansatte meldt seg inn i Fellesforbundet. Dette er positivt – samtidig som det er et tankekors at organisasjonsgraden over linja er synkende i privat sektor.
Olivia-eksempelet bør derfor stå som inspirasjon for alle ansatte i Norge som lurer på om det nytter å organisere seg, og om det nytter å streike. Det gjør det. Streikeseieren i Hegdehaugsveien er siste eksempelet i rekken.
«Ikke spis hos Olivia», skrev vi på lederplass i Dagsavisen tidlig i mars. Endelig kan vi si til våre lesere: Nå kan dere spise hos Olivia igjen. Takket være fagforeningen og arbeiderne.