Det ble full hallelujastemning i norsk presse nylig da nyheten kom om nettsiden mygoodtape.com. «Journalistene gråt av glede. Nå er løsningen åpen for alle», jublet fagbladet Journalisten, som anslo at tusenvis av arbeidstimer allerede er spart i norske redaksjoner. En gammel journalistdrøm hadde gått i oppfyllelse: En «maskin» som skriver for oss, slik at vi slipper!
Den danske nettavisen Zetland har nemlig valgt å dele et transkriberingsprogram slik at også norske journalister kan bruke det. Nå kan man sende et lydopptak fra et intervju til dette nettstedet, og etter kort tid kommer en skriftlig versjon av opptaket tilbake på e-post. Jeg gråt vel kanskje ikke akkurat av glede da jeg hørte om dette, men jeg ble nok litt blank i øynene ved tanken på å slippe å notere fra lange lydopptak i timevis.
Spenningen var stor da jeg sendte mine første lydfiler av gårde. Og jeg fikk kanskje litt lyst til å rope «halleluja» eller «praise the lord!» da jeg leste e-posten jeg fikk i retur. For «maskinen» hadde jo fått med seg utrolig mye! Det var mange setninger som var gode og riktige. Deler av teksten var så bra at det var som om jeg hadde hatt med meg en av disse lynraske stortingsreferentene under intervjuet.
[ «Dette var en gang min beitemark. MIN!» ]
Men andre deler av teksten kalte mer på latter enn på gledestårer. Plutselig kom jeg til dette, gåtefulle tekstpartiet: «Det var jo også noe eklementert på det, altså hun trengte jo, hun var jo helt i stand til blødder, og hele ungdomsfuglet var på 6-12, det var jo det som var ganske morsomt». «Eklementert», er det egentlig et ord? tenkte jeg. Og hva betydde det at vedkommende var «i stand til blødder», eller at «ungdomsfuglet» var på «6-12»? For meg ga ikke dette mening, selv om mygoodtape insisterte på at det hele var «ganske morsomt».
En journalistkollega testet også ut mygoodtape, og sendte meg et utdrag av teksten han fikk på e-post: «Blant Komp. Ja, ja. Det er rapporten som Norsk Industri laget det. Eller i hvert fall sånn … Det er jo langt tre. Ja, det er tre. Jeg hadde ikke tittlet på alle tre før. Og da har Karthus skjønt det. Men jeg skjønner jo på en måte … The urgency, eller jeg må si.» Min kollega kjente ikke helt igjen sitt eget intervju, og han ante i alle fall ikke hvem denne «Karthus» var. (Eller hva han hadde «skjønt.»)
[ Sophie Elise. Märtha Louise. Kjør debatt! ]
Ut fra dette må jeg advare andre journalister mot å sette en slik e-post rett på trykk. Artiklene blir jo helt absurde, og kan bli god mat for PFU. Så er det jo også journalisters egentlige jobb å skrive ned det folk sier - helt selv. Hvis journalist kan regnes som et ordentlig yrke, da. Da min lokalavis-redaktør nordpå var ung journalist på 50-tallet, reiste han rundt i distriktene for å lage reportasjer. På en forblåst øy intervjuet han en eldre dame. Etterpå spurte hun ham hva han jobbet med. Han svarte at han blant annet reiste rundt og snakket med folk. Damen sa overrasket: «Det kan da ikke være noe arbeid for en voksen mann».
[ Svensk storebror-arroganse ]
[ Altså, fra et snart-66-perspektiv kan jeg bare si «vært der, gjort dét» ]