Det er ikke nok å si at Russland ikke må vinne. Eller at ukrainerne må få flere og bedre våpen for å drive aggressoren tilbake. Eller at Russland må svekkes. Etter hvert som krigen trappes opp, blir det mer påtrengende å avklare hvilke målforestillinger vi styrer etter. Hva er det vi sikter oss inn mot og hvordan begrunner vi det? Når vi neste gang skal ta standpunkt til hva, hvor mye og når vi skal gi flere våpen bør vi ha noe mer å gå etter og diskutere.
Én slik målforestilling tar utgangspunkt i folkeretten. FN-paktens grunnprinsipper om statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender går entydig i Kievs favør og peker østover til og med Krim. Statene er grunnstenene i internasjonal politikk og folkeretten skal sikre fred og fordragelighet mellom dem. Men det er ingen selvfølge at statsgrensene må være som de var.
Lite ante vi at unntaket snart skulle bli den nye regelen, slik USAs kriger i Midtøsten viste
I 1999 ble Serbia bombet i 78 dager for å frigjøre Kosovo. Kosovo-albanerne kjente seg undertrykt og ville fri seg fra det serbiske åket. Mange støttet angrepet (også undertegnede) selv om det var i strid med folkeretten, riktignok under den forutsetning at det dreide seg om et unntak fra regelen. Lite ante vi at unntaket snart skulle bli den nye regelen, slik USAs kriger i Midtøsten viste.
I dag bruker alle stormaktene folkeretten etter som det passer. Kina kritiserer Russland for å bryte FN-pakten i Ukraina, men benytter selv historien og kjøttvekta for å understøtte folkerettsstridige krav i Sør-Kinahavet.
Hvis vi likevel tar folkeretten på alvor, slik vi bør, melder det seg et grunnleggende dilemma her. Der statsgrensene er vilkårlig trukket og virker urettferdige og konfliktskapende, kan det i noen tilfeller synes riktig å gripe inn med makt selv om det ikke er folkerettslig grunnlag for det. Folkeretten er ingen sikker moralsk veiviser. Men i så fall svekker vi det allmenne grunnlaget for ryddige og fredelige mellomstatlige relasjoner som folkeretten representerer. I slike situasjoner må vi gjøre politiske valg.
[ Bård Vegar Solhjell: Håp er i ferd med å bli ei mangelvare ]
Et annet utgangspunkt er derfor etisk basert. Det sier at vi må søke en utgang på krigen som gjør det mulig for folk å bo der de kjenner seg mest hjemme. Det gjelder ikke bare det annekterte Krim, hvor det meste tyder på at folk flest vil være i Russland, men også russere i Øst-Ukraina. Det er vanskelig å bedømme hvor mange de er. Noen har dratt til Russland allerede og andre kan ha skiftet side under inntrykk av den brutale russiske krigføringen. Noen foretrekker kanskje å bo i et autonomt Øst-Ukraina, andre i den russiske føderasjon. Vestlige politikere og medier bidrar ikke til å klargjøre dette, for oppmerksomhet om disse menneskenes situasjon passer dårlig med Vestens interesser og perspektiver på krigen. Etisk sett er tallene – hvor mange de er – av underordnet betydning.
Et tredje utgangspunkt er geopolitisk, uten referanse til folkerett og etikk. I geopolitisk tankegang søker man et maktpolitisk ekvilibrium som partene kan leve med. Det kan være vanskelig å finne, særlig hvis den sterkeste parten ikke greier å moderere sin overlegenhet eller evner å få egen fremgang til å se ut som en likeverdig ordning hvor begge gir og tar. I Ukraina er dette opp til Vesten, for ressursmessig er Russland underlegent. På en eller annen måte må vi forvente at det slår ut.
[ Lars West Johnsen: Med Putin om bord på Vasa-skipet ]
President Zelenskyj sier seg for tiden fremmed for slike tanker. Han vil ha tilbake alt okkupert land, Krim inkludert. Dermed utfordrer han en rød linje og risikerer noe hans støttespillere vil unngå, for i atomkrigen er alle tapere. Men den politiske tyngdeloven gjelder for ham også. Våpenstøtten vil formodentlig avta før det kommer så langt. I praksis er det nok å si det til ham.
Geopolitikkens yppersteprest, Henry Kissinger, advarte nylig mot å «gjøre Russland impotent» og sa det kunne få enorme negative konsekvenser for hele verden. Advarselen gjaldt ikke bare atomkrig, men også konsekvensene av en eventuell oppløsning av det enorme russiske riket, som kunne få både delstater og utenforliggende makter til å intervenere og skaffe seg fordeler. Han lyttes til fortsatt. Geopolitikken hadde en storhetstid da han selv var i posisjon, og igjen under avviklingen av den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen. George H.W. Bush og hans regjering øvde statsmannskunst ved de anledningene. Men de geopolitiske tankegangene kom i hovedsak fra det republikanske partiet, som ikke er til å kjenne igjen i dag.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Skrekkfilmer du bør slippe å se i år ]
Fra andre kriger vet vi hvor ømfintlig USA er for tap av egne menneskeliv, men nå er det ukrainske og russiske liv som er i spill. De økonomiske kostnadene tærer på og republikanske politikere har begynt å protestere, men samtidig er det mye å vinne på en langvarig krig som undergraver russernes økonomi og svekker Kinas viktigste partner. Krigen kan derfor bli langvarig. Russerne tar også høyde for det. Men er den amerikanske regjeringen tjent med at den fortsatt raser når valgkampen tar til om et år?
Da, om ikke før, kan tida være inne for å gjøre opp regnskapet. Én mulighet er at det tar form av et geopolitisk oppgjør, folkerett og moral til side, som setter krav til de egenskapene Kissinger etterlyser: Den sterkestes vilje og evne til å begrense seg og ikke risikere atomkrig, eller gjøre Russland til en impotent stat og territoriet til et omstridt vakuum.
Ukrainerne skal tas hensyn til og europeerne konsulteres, men amerikanerne avgjør.