Kinas årlige folkevandring er i gang. Flere hundre millioner er på vei hjem til for å feire kinesisk nyttår. Hva har de i bagasjen bortsett fra nyttårsgavene? Trolig et virus.
Nyttårsfesten innledes 22. januar med festlig lag og rikelig konsum av durrabrennevinet maotai. Der det er tillatt, prydes nattehimmelen med fyrverkeri. Kineserne går inn i Kaninens år. Kaninen er en snill skapning som bringer hell og lykke og langt liv. Langt liv? Slett ikke for alle.
Nå har Xi gått på sitt største nederlag noensinne, og det er synlig for alle.
Kina befinner seg i ukjent terreng. Landet kan komme styrket ut av Kaninens år, men kan også oppleve nye tilbakeslag. Flertallet av kineserne har ennå ikke skaffet seg den immunitet som skal til for å overvinne pandemien. Eldre mennesker over seksti år og befolkningen på landsbygda er særlig utsatt. Mange har fått bare ett stikk i armen, andre er uvaksinerte. Til alt overmål har den kinesiske vaksinen vist seg å være lite effektiv.
I sin «folkekrig» mot pandemien har Kina gått fra den ene ytterlighet til den andre. På kommunistpartiets 20. kongress i oktober fastslo partisjef Xi Jinping at krigen ville fortsette «til siste slutt». De vel to tusen delegatene ble fortalt at hensynet til folket måtte gå foran alt annet. Kapitalistene i den vestlige verden lot folk dø, ja vel, men ikke de kinesiske kommunistene. Delegatene fikk også høre at partiets covidpolitikk var «vitenskapsbasert».
[ Stian Bromark: Vær så snill, ikke vis empati – du kan bli fengslet i 25 år ]
Seks uker senere gjorde partiet helomvending. Med ett, mens dødstallene steg, ble den hellige folkekrigen avblåst. I mellomtiden hadde titusener kinesere protestert mot nulltoleransepolitikken i Beijing, Shanghai og andre byer. I tillegg hadde Xi fått stadig styggere økonomiske tall på sitt skrivebord. Tallene fortalte at landet var i ferd med å gå i stå. Da var det bare ett å gjøre: Å gjenåpne samfunnet.
Snuoperasjonen må ha vært en bitter pille å svelge for Xi. Den strenge covidstrategien ble knyttet til hans navn fra første øyeblikk. Hans status i partiet – og til dels i folket – har vært høy siden han overtok i 2012. Ved å avskaffe det kollektive lederskapet og sette seg selv på en pidestall, tok han en farlig sjanse. Nå har han gått på sitt største nederlag noensinne, og det er synlig for alle.
Som et tegn i tiden har partiavisene sluttet å omtale ham som «onkel Xi». I stedet har de fått det travelt med å formidle partiets nye slagord: «Vær den første til å ta ansvar for din egen helse». Og det gjør kineserne. I bygd og by strømmer de til mer eller mindre tomme apoteker. Der de ser noen pilleesker i hyllene, begynner de å overby hverandre. Andre går på nett for å kjøpe falske medisiner fra skruppelløse svindlere. Kinas talløse langere av «helbredende» urtemedisiner har også fått en ny vår.
Ingenting tyder på at Xi Jinpings posisjon som partiets generalsekretær er i fare, men hans autoritet er ikke den samme som før. Fra nå av vil kineserne i økende grad stille spørsmål ved både hans og partiets påståtte ufeilbarlighet. Ikke bare partiets håndtering av pandemien, men også andre forhold, som de plutselige anslagene mot det private næringsliv, har skapt tvil og usikkerhet i befolkningen.
Pandemien har også skapt friksjon mellom partiledelsen og de lokale partiavdelingene. I tre lange år har motvillige lokale ledere fulgt direktivene fra Beijing. Om direktivene har vært aldri så irrasjonelle, har de adlydd Xi og stengt den ene byen etter den andre, stanset viktig produksjon og gjort millioner av mennesker arbeidsledige. Underveis fikk de rikelig med kjeft. I dag kan de ikke annet enn spørre: Hva var vitsen? Om regjeringen hadde brukt disse årene til å fullvaksinere innbyggerne, ikke minst de gamle, hadde tiltakene gitt mening. Men nå?
Rundt seks hundre millioner kinesere bor på landsbygda. Etter at pandemien de siste ukene har herjet i byer og urbane strøk, er den på full fart ut på landet. Der er helsetilbudet langt dårligere enn i byene. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) har den kinesiske landsbygda bare 1,5 praktiserende leger og 2,1 sykepleiere per 1000 innbyggere. I byene er tallene henholdsvis 4,0 og 5,5. Det sier seg selv at også sykehusene på landsbygda er færre og dårligere.
Hongkong-avisen South China Morning Post skriver at de markante forskjellene bør være en vekker for partiledelsen. Som en nitti år gammel kinesisk bonde uttaler: «Det var vi, bøndene, som brakte kommunistpartiet til makten. Så hvorfor har det glemt oss?»
[ Magnus Forsberg: Det er en grunn til at mange ellers rasjonelle mennesker er redde for klovner ]
Kinas statsstyrte medier skriver lite eller ingenting om den fare som truer landets flere hundre tusen landsbyer. «Kina er et solfylt sted i en ellers mørk verden», hevder en kommentator i avisen China Daily. Partiorganet Folkets Dagblad er minst like opptatt av å bringe gode nyheter. Fargerike bilder av røde nyttårslykter gjør seg godt i en ellers grå avis. Imens fortviler WHO over Kinas manglende åpenhet. Pandemibekjempelsen er et globalt anliggende. WHO har derfor et sterkt behov for løpende og riktig informasjon.
Da Kina ble gjenåpnet 8. desember, ble regjeringens åpenbart misvisende covid-statistikk avløst av ingen statistikk. Skjønt, da året ebbet ut, mannet regjeringen seg opp til å kunngjøre at 5200 innbyggere hadde dødd under den tre år lange pandemien. Tallene sto ikke til troende. I forrige uke, etter at WHOs generaldirektør hadde banket i bordet, tilføyde regjeringen at ytterligere 60.000 hadde gått med i løpet av den første måneden siden gjenåpningen. Også disse tallene har skapt forvirring fordi Kinas åpenbart opererer med andre definisjoner på sykdom og død enn de WHO legger til grunn.
Ifølge en fersk studie fra Beijing-universitetet er 900 millioner kinesere allerede smittet av covid. Zeng Guang, en forsker ved Kinas folkehelseinstitutt, sier at februar, mars og april blir en kritisk fase i Kinas seiglivede pandemi. Han tilføyer at partiet og regjeringen under enhver omstendighet gjør klokt i å vie landsbygda større oppmerksomhet. For to år siden innledet Xi en kampanje for «felles velstand» i et forsøk på å utjevne de store forskjellene mellom høy og lav og by og land. Den kampanjen har ennå mye å gå på.
Men nå går toget, for «alle» vil hjem. De har ikke sett sine nærmeste på tre år. Noen holder seg likevel i ro. «Den nest beste gaven du kan gi dine foreldre, er å holde avstand til dem under nyttårsfeiringen», skriver en kinesisk blogger. «Den beste gaven er å ikke reise hjem i det hele tatt».
[ Tror Kina-utvikling er umulig å snu: – Begge deler er irreversible ]
[ Hege Ulstein: Vi kan få et klasseskille som følger oss fra fødestua til dødsleiet ]