Kommentar

Energikrisen i Arbeiderpartiet

Årets oppgave for Jonas Gahr Støre: Han må unngå å bære fram et katastrofevalg etter ni måneder med elendige målinger.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Ved inngangen til et nytt år vil man alltid kjenne på et element av en psykologisk restart, en følelse av at verden byr på nye utfordringer. For Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre er skrekkåret 2022 historie.

Det er en fattig trøst, for det betyr også at skjebneåret 2023 er i gang.

Før Støre tar sete i den beige sofaen i statsministerboligen for å holde sin neste nyttårstale, skal Arbeiderpartiet ha et svært viktig landsmøte, og det skal møte velgerne i et lokalvalg som kommer til å bli lest som en folkeavstemning om regjeringen. I Ap er det nå optimisme å spore etter en måling godt over 20 prosent, og det sier i grunnen det som behøver å sies om Aps nåværende selvbilde.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Likevel var det interessant å se Støre på NHOs årskonferanse torsdag. Selv om han ikke akkurat oste av overskudd, hadde han fått en annen energi i framtoningen sin enn han hadde i den ellers gode nyttårstalen første nyttårsdag. Det virker som om noen har sagt noe sånt som at «vi må ha et mer positivt og optimistisk budskap framover, vi kan ikke bare fortsette å si at vi må stå i det» på regjeringens strategikonferanse i starten på denne uka. Sannheten er jo at det ikke bare er energikrise i Norge og Europa, det er energikrise i Arbeiderpartiet også.

Eksen har det bra som singel og vil ikke inn i noen trekant.

Juletiden er nettopp lagt bak oss. Den handler blant annet om tre vise menn, eller hellige tre konger om du vil. Tre av karene i den norske skravleklassen har også vært på banen rundt årsskiftet, i form av tre lange kronikker. Professor i økonomisk historie, Einar Lie, kommer med myrra (som symboliserer lidelse og død, dessverre) i form av en engstelig tekst om at Arbeiderpartiet kan forsvinne og lide samme skjebne som Venstre. Professor i sosiologi og tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes bidrar med røkelse i form av et omfattende evangelium om Arbeiderpartiets ideologi, sjel og anatomi. Avisa Oslos politiske redaktør Erik Mosveen bidrar med gull, i form av en lang og svært velskrevet tekst som ikke er spesielt nådig i omtalen av Støres kongegjerning.

Mosveen peker på noe svært viktig som også jeg har skrevet om tidligere: Aps storbyproblem. Foran høstens valg styrer Ap alle de største byene i Norge: Oslo, Bergen, Trondheim, Fredrikstad, Drammen, Stavanger, Skien, Kristiansand og Ålesund. Samt de viktige brohodene i nord – Tromsø og Bodø.

Støres første og egentlig eneste valgtriumf har vært nettopp suksessen i at Ap under hans ledelse kapret og beholdt makten i så mange viktige, store byer. Nå er alle i spill. Et distriktsvendt Ap risikerer å bli avvist av urbane velgere som opplever at partiet har snudd ryggen til dem.

Da den første skrekkmålingen til Ap kom her i avisen rett etter Halloween, pekte jeg på tre muligheter Støre har for å skape ny dynamikk rundt sitt prosjekt. Han kan skape stabilitet og styringsfart ved å utvide laget sitt til en flertallsregjering der SV er med. Han kan bytte om på mannskapet i partiledelse og rundt kongens bord. Sist, og viktigst, kan han kan skape ny politikk som gir bedre svar på de problemene folk opplever, og som skaper en misnøye som rimelig nok går ut over de som styrer landet.

En utvidelse av regjeringen kommer ikke Støre til å få til. Det har ingenting med påtroppende SV-leder Kirsti Bergstøs personlige eller politiske egenskaper å gjøre. Støre ødela den muligheten for seg selv høsten 2021 da han lot SV forlate forhandlingene på Hurdal. Den tabben er han nødt til å leve med så godt han kan. Eksen har det bra som singel og vil ikke inn i noen trekant.

Derimot kommer det endringer i laget rundt Støre. Han vil ha inn en ny nestleder, og det gir lave odds å tippe at det blir nåværende kunnskapsminister Tonje Brenna. Men jeg tror Støre tar feil dersom han mener at dette er tilstrekkelig. Antakelig kommer det ikke til å skje, men han burde ha tatt sjansen på å gjøre større endringer.

To av de største utfordringene for Ap i 2023 er storbyene og fattigdommen. Der ligger en stor mulighet.

Akkurat hvordan og hva det skulle ha vært, er det selvsagt umulig å spå om. Han kan be Brenna, som var en svært god generalsekretær i AUF, om å erstatte Kjersti Stenseng som partisekretær og ta sjansen på å gjeninnsette Hadia Tajik som nestleder igjen. Det kan ikke være særlig tvil om at hun signaliserer at hun er klar for et comeback. Da kan Stenseng for eksempel bli kulturminister, i et departement hun har vært statssekretær i tidligere. Anette Trettebergstuen kan i så fall få tyngre oppgaver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Hun var Aps fraksjonsleder på dette feltet i halvannen stortingsperiode. Ideelt sett burde Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum vurdere en organisatorisk swingers-aften for hele laget sitt, inkludert at Ap og Sp bytter ansvaret for noen departementer seg imellom.

Bordet der personkabalen skal legges, settes fram ganske snart, når Aps sentralstyre skal innstille på ny leder av valgkomiteen. Kanskje allerede på strategisamlingen til uka. Blir det LO-leder Peggy Hessen Følsvik eller parlamentarisk leder Rigmor Aasrud? For Støre er det uansett problem at litt for mange vil tolke det som et svakhetstegn uansett hvem av dem han velger. Blir det Følsvik, betyr det at han ikke tør å vrake LO-lederen. Blir det Aasrud, betyr det at han ikke tør å la LO-lederen ta hånd om prosessen.

Hadde Støre vært i posisjon til å ta et realt maktgrep, kunne han ha benyttet anledningen til å presse Følsvik til å lede valgkomiteen, få henne til å innstille på Tajik som medlem av sentralstyret eller nestleder, og dermed bli nødt til å stå på talerstolen foran hele landsmøtet og tilgi henne i all offentlighet. Men det er liksom ikke Støres stil.

Da står vi igjen med politikken. Det er tross alt det viktigste.

Regjeringens største problem i høst har vært at den ikke har gitt gode nok løsninger på fattigdomsproblemene i Norge. Det er mulig regjeringen selv synes at den har det, men velgerne er ikke enige. Og i et demokrati er det nå engang sånn at velgerne har rett.

To av de største utfordringene for Ap i 2023 er dermed storbyene og fattigdommen. Der ligger en stor mulighet. I Norge er fattigdom nesten utelukkende et storbyproblem. Dersom Ap klarer å koble disse to sakene, lage et kraftfullt budskap om storbyfattigdommen – og fylle det med konkret, politisk innhold, hvori opptatt integrering, kan de finne fram til en formel som vil være til god hjelp i valget til høsten. En storbysatsing bygget på kampen mot fattigdom har også den fordelen at den ikke vil leses som et urbant eliteprosjekt i Senterpartiet og distrikts-Ap.

Støre må i alle fall finne på noe, om at han vil at dette skal bli et godt nytt år, og ikke et blått nytt år.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen