Hvor kommer den fra, denne romantiske ideen om at tog er den riktige måten å bevege seg rundt i verden? Er det Ask Burlefots kvaler i Østbanehallen i «Lasso rundt fru Luna» som har skylda? Kveldsankomster til Gare du Nord i Paris? Hurtigtogreisene gjennom spanske landskap?
Det er kanskje ikke så viktig her og nå. For reisende østfra til Oslo denne iskalde januar måned i 2023 er følelsene langt mindre varme enn de den interrailelskende togromantikeren nærer.
Det som skulle være en triumf for norsk jernbane, en tidsbesparelse på 11 minutter langs hypermoderne spor, har blitt en nedtur. Enda en. Det vil seg liksom ikke for jernbanen i Norge, enten det kastes 37 milliarder kroner etter den eller den må spare seg til fant.
Før var vi for fattige til å bygge gode nok togskinner. Nå er vi altfor rike og frykter inflasjon om vi bruker for store penger.
Branntilløpene i høyspentkablene i den 20 kilometer lange Blix-tunnelen på Follobanen skriver seg inn i en tradisjon. Der passasjerene fryser på stasjonen og raser over manglende informasjon, før de svetter på overfylte tog og kommer for sent på jobb, og ansvarlig statsråd maktesløs kaller inn til krisemøter og det loves granskninger og ropes om hoder på fat.
Pendlere til Oslo er forbanna. Slik mange var rasende forbanna da togene ikke kunne gå i den nye tunnelen nordover fra Oslo, mot Gardermoen, for 25 år siden. Naturlig nok.
Men en dag, når støvet har lagt seg og togene går i full fart gjennom den moderne tunnelen, kanskje i løpet av noen uker, trolig en gang før sommeren, vil Follobanen vise seg som det den faktisk er: En triumf.
[ Lars West Johnsen: Vi er blitt et høyresamfunn ]
Om vi klarer å løfte blikket fra dagens skandalesituasjon, noe som selvsagt er enklere for oss som har gåavstand til jobb enn dem som står på Ski stasjon og fryser i kulingen.
Det er mye som er galt med jernbanen i Norge. Det går ikke helt på skinner. Men Follobanen er, når den vel går som planlagt, en del av det som fungerer. Lokaltrafikken på Østlandet er i ferd med å bli ganske imponerende, rett og slett.
Det går på det meste ett tog hvert tiende minutt fra Lillestrøm i Oslo, gjennom den lenge utskjelte Romeriksporten. Omtrent det samme vil skje fra Ski. Det er mye, og trolig nok. Så bra er transporten langs skinner rundt Oslo at Flytoget har utspilt sin rolle. Det trengs ikke lenger et eget tog for å frakte passasjerer til landets hovedflyplass, fordi det går så mange andre.
[ Dagsavisen mener: Skatteflukten ser mer og mer ut som en kampanje ]
Med Vestfoldbanen tilbake i full drift og dobbeltspor til Hamar som forhåpentligvis blir ferdig en gang, det også, er hovedstaden og det sentrale Østlandet godt dekket. Om vi i tillegg får Ringeriksbanen og en vakker dag også en ny og utbedret Oslotunnel på plass, kan vi som bor i landets mest befolkningstette område bruke tog til det meste.
Om vi ikke vil reise litt lenger enn kort. Da har toget mindre å bidra med.
[ Kjell Werner: Ap + LO = nesten sant – og Ap-lederen og LO-lederen kan ta kritikken med stoisk ro ]
Her er vi inne på en evig diskusjon om hva jernbanen i Norge skal være. Og den diskusjonen vinnes ikke av togromantikerne, men av de mer kyniske tall- og drømmeknuserne som regner på kronene. Dyrt og ikke samfunnsøkonomisk nyttig, sier de, og har dessverre litt for rett.
I Norge er toget først og fremst lokaltransport, og det er feeder-trafikk til hovedflyplassen Gardermoen. Her er vi gode, og snart enda bedre. Og så har vi de tregeste langdistansetogene i Vest-Europa, og færrest avganger. Så vi flyr, og vi kan ikke annet. På grunn av en villet politikk.
For å sitere en tidligere NSB-ansatt på høyt nivå: Det har vært et problem å komme seg på jobb i Oslo om du bor i Moss. Det problemet skal Follobanen løse. Det er ikke like presserende å komme seg fra Moss til Bergen. Så hvorfor bruke titalls og hundretalls milliarder på å løse et ikke-eksisterende problem?
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Det er en logikk som passer dårlig for den som vil reise langt med tog. Men det er en logikk. Toget krever hundrevis av kilometer med skinner gjennom vanskelig terreng. Flyet krever noen kilometer med asfalt. Det handler om penger, selvsagt. Før var vi for fattige til å bygge gode nok togskinner. Nå er vi altfor rike og frykter inflasjon om vi bruker for store penger.
Vi kan skrike oss hese om en politisk retorikk om utslippskutt som henger dårlig sammen med at Oslo-Trondheim, Oslo-Bergen og Oslo-Stavanger alle er blant Europas mest trafikkerte flyruter. Vi kan riste oppgitt på hodet over politikere som går løs på jernbanens organisasjonsstruktur i stedet for å se på skinnegangene eller signalanleggene. Vi kan privatisere og avprivatisere.
[ Hege Ulstein: Vestringsfølelse på Stortinget ]
Vi får uansett ikke svenske tilstander med hurtigtog mellom de store byene med det første. Eller ut av landet.
Det er selvsagt kjedelig for den som drømmer om å sovne et sted i Østfold og kunne ta neste formiddag i Hamburg som en ekte europeer. Og enda mye verre er situasjonen for dem som akkurat nå står og banner og savner informasjon og buss for tog fra Ski til Oslo.
Men en dag snart vil Follobanen gå som planlagt. Da går det på skinner rundt hovedstaden. Og det er kanskje ikke så ille for landet som ikke får til jernbanen?
[ Hege Ulstein: Kari Elisabeth Kaski tente lunta og sendte fyrverkeriet rett til værs med et smell ]
[ Kjell Werner: Tillit er lett å miste, vanskeligere å bygge opp igjen ]
