Av og til drømmer jeg om at verden burde vært like enkel som komedien «Lysistrata»: Fortellingen om kvinnen som overtalte athenske kvinner å nekte sine menn sex, for å tvinge dem til å få slutt på Peloponneskrigen.
En sak som kom i romjula og som vi nesten alle har glemt, er nyheten om at Taliban nekter kvinnelige bistandsarbeidere å gå på jobb i Afghanistan. Argumentet var at noen av dem «ikke skal ha kledd seg i henhold til Talibans tolkning av klesreglementet for kvinner».
Land som holder kvinner og jenter nede, bør forstå hvor alvorlig det kan gå
Fra samme land kunne vi denne uka på Twitter se en video av en student på universitetet i Herat som hadde kledd seg ut som en mann. I protest mot at «å være kvinne i Afghanistan er nå kriminelt». Hun ber verden om å ikke glemme dem mens de kjemper for landets frihet: «This time it’s a women’s revolution». Det er nesten parodisk å se videoen. Hadde det ikke vært for at hun er tildekket over ansiktet, kunne jeg ønsket meg en tøysebart. Likevel er det svært alvorlig det hun forteller.
Vi bør alle bry oss om verdens kamp for frihet for kvinner. Iran har holdt på i månedsvis, jeg blir like rørt hver gang jeg ser en mann si: «Women, Life, Freedom» – for det er ingen selvfølge at noen gidder å ta den kampen. I en artikkel fra FN-sambandet i fjor om hvor nødvendig det er med likestilling for å skape en fredelig og bærekraftig verden, var det bare dystre fakta: «178 land har diskriminerende lover som hindrer kvinner i å delta på arbeidsmarkedet og i økonomien på lik linje med menn. Mange land har ulike lover for menn og kvinner, som bestemmer om kvinner har adgang til å jobbe, starte egen bedrift, eie jord eller å motta arv. Menn eier stort sett alltid mer enn kvinner. På verdensbasis eies under 15 % av jorda av kvinner». Dette er tall fra mai 2022 og til å bli rasende av. Eller kjedelige fakta som ikke setter seg?
[ Jo Moen Bredeveien: Follobanen vil vise seg som det den faktisk er - en triumf ]
Men det henger sammen: At kvinner kjemper sin frihetskamp i Afghanistan og Iran henger sammen med kvinner som har gått foran i vårt eget land. Det handler om at land kontrollerer kvinner og med det også hindrer folk i å tenke utenfor boksen. Bare se på Russland. Putin som dyrker den tradisjonelle familiestrukturen, som igjen handler om å ha kontroll. Derfor er håpet i Russland nå at mødrene gjennomskuer propagandaen. Som i en artikkel i Aftenposten på trykk julaften, om «de russiske krigerprestene» som hadde kjeftet på kvinnene da de protesterte mot mobiliseringen av soldater.
Presten Vasiljev mente problemet var at russiske kvinner lager for få barn og at for mange kvinner tar abort. Regjeringsavisa Rg.ru ga ham full støtte og skrev: «Husk det gamle russiske ordtaket om at en familie bør ha fire sønner. En vil dø i krigen for sitt land, den andre vil gå i kloster, den tredje vil gifte seg og stifte familie. Den siste vil ta vare på foreldrene».
Dette er bare toppen av isfjellet når det kommer til konservative verdier. Vi snakker om et hardt macholand. Ta for eksempel Russlands utenriksminister Lavrov, som fortalte i en tale i desember, på et internasjonalt møte i økonomi, hvor sjokkert han var over å gå på unisex-do i Sverige: «You don’t understand how inhuman it is. It is not human», sa han til forsamlingen. Det er så bra at mannen som forsvarer massedrap snakker om doer i Sverige som den største trusselen mot menneskeheten.
[ Kjell Werner: Lønnsoppgjøret - fagbevegelsen er dessverre ikke helt samkjørt ]
Det er dessverre kampen for frihet og likestilling som alltid fører oss tilbake til kvinnekampen. For er det ikke utrolig at kvinner må kjempe om de minste sakene i landet sitt mens myndighetene nekter å innrømme at det er diskriminering? Det motsatte er suksess. Bare se på de ukrainske kvinnene som raskt blir integrert i land de har flyktet til nettopp fordi de har skole og utdanning, og er ivrige til å lære nytt språk. De strever i sine tilværelser og burde få mye mer støtte i starten enn vi gir dem. For utdanning og skole bør premieres. Land som holder kvinner og jenter nede, bør forstå hvor alvorlig det kan gå i landet deres hvis de ikke får utdanning. Uten at vi må ty til sexstreik, som i Lysistrata. Eller kanskje nekt av sex er den eneste utveien, med tanke på USA som går baklengs inn i framtida ved å forby abort i halvparten av delstatene.
Dette er starten på noe svært alvorlig og som begge de amerikanske kontinentene sliter med. Slik vi kunne lese denne uka i en sak fra NTB om «Mexicos drepende machokultur». Tusen kvinner ble drept i fjor i Mexico – nesten ingenting blir gjort for å løse problemet fordi «det er rotfestet i samfunnet». Dette er skyggesiden av romantisk dyrking av tradisjoner som sambakultur, tango og andre eksotiske sider ved latinamerikanske land. Ja, det finnes nye argentinske danseklubber der kvinner får lov til å føre i tango. Men bare at det måtte opprettes egne steder for dette, sier sitt.
[ Heidi Nordby Lunde: En forbanna myte at det alltid lønner seg å jobbe ]
Det er lett å glemme denne kvinnekampen på andre siden av jordkloden, men dette er en sterk oppfordring til å minne oss på at den kampen ikke er isolert. Alt henger sammen. Det var en grunn til at lederen fra den ukrainske fredsprisvinneren ropte «Free Iran» under fakkeltoget i desember. For russerne bomber Ukraina med iranske droner. Det undertrykkende regimet holder liv i Putins krigføring. Undertrykker med den ene hånden, bidrar med bomber med den andre. Jeg vet ikke hvordan denne evinnelige diskrimineringen og kontrollen av kvinner kan ta slutt over hele kloden, men Lysistratas «fredsorganisasjon» med sexnekt som våpen, skapte derimot en strid mellom kjønnene. Den striden har vi strevd med fra lenge før stykket ble satt opp for 2500 år siden. Måtte vi fra 2023 og utover klare å tenke nytt.
[ Lars West Johnsen: Vi er på vei ned den samme, bratte løypa. Det gjelder å bremse. ]
[ Dagsavisen mener: Skatteflukten ser mer og mer ut som en kampanje ]
