Helt på tampen, med mindre enn to episoder igjen, får de tre finalistene besøk av familien sin. Når Pete bøyer seg litt ned for å se bedre gjennom vinduene i døra, med et håpefullt og nesten vantro blikk, som om han ikke våger å tro at det kan være sant at familien hans, de to døtrene og kona, er på vei inn på Masterchef-kjøkkenet, knekker jeg nesten sammen. Igjen.
Det nærmeste jeg har kommet julestemning i år er de små episodene av patetisk godhet, i form av trash-TV laget på den andre siden av jorda.
Gleden. Varmen. Og alt forsterkes av de jublende konkurrentene oppe på galleriet, de som allerede er slått ut og som virkelig unner finalistene dette. Det er så mye, og det er så flott.
Når de dårlige nyhetene blir for mange, trenger vi noe å søke trøst i. Etter å ha forsøkt å tenke seg inn i hva det faktisk innebærer av lidelse å befinne seg i Ukraina denne jula, i kuldegrader og uten strøm, kan man trenge en mentalt fluktrute.
Jeg har funnet min. Hver kveld har jeg sett en eller flere episoder – av totalt 61 – av TV-programmet MasterChef Australia, sesong 13.
Jeg gir egentlig totalt blaffen i Pete og Kishvar og Justin. Men jeg gjør jo ikke det, merker jeg. Jeg smittes av entusiasmen deres, og den rivende utviklingen de opplever som kokker. Og aller mest har jeg behov for å se respekten de har for hverandre, og omtanken. Den genuine gleden over konkurrentens prestasjoner.
Det er god TV i sjangeren dokusåpe eller hva du nå vil kalle det, men det er også samfunnsbygging akkurat nå, i alle fall for meg. Det er ingen som er slemme med hverandre, og ingen som æreskjeller en dårlig innsats. Bare klemmer, high fives og tårer.
[ Selma Moren: Jeg tenkte jeg skulle slutte å drikke. Det var det bare å glemme ]
Langt unna krigsropene og marsjerende nazister i Oslos gater. Unna den nedrige tonen i diskusjoner i sosiale medier og alle som virkelig godter seg over at statsminister Jonas Gahr Støre ikke får det helt til. En pause fra strømmen av dårlige nyheter og den tiltakende hardheten i måten vi omgås hverandre. I MasterChef Australia har deltakerne lagt igjen rustningen hjemme.
Jeg har hatet å se deltakerne ryke ut, og det er nesten så jeg ikke klarer å se den flere episoder lange finalen. Det har tatt meg flere kvelder å komme meg gjennom.
Jeg vil ikke at dette skal slutte. At Pete skal ryke ut. Men heller ikke at Kishvar skal tape. Eller Justin. Jeg vil leve i denne verdenen så lenge som mulig. Der ingen jukser, ingen leter etter snarveier. Og der vennskapet oppleves som ekte.
Der Vladimir Putin ikke finnes, frihet er full tilgang til den fantastiske, fruktbare hagen og spiskammerset og ingen er utro mot kjæresten sin.
Uten at jeg skjønner hvorfor, ler jeg når Kishwar kaller dattera en «cheeky little bugger» når hun spør hvorfor mamma gråter. Det står om heder, ære og nesten to millioner kroner, men Justin og Pete omtaler hverandre konsekvent som «best mates», og det framstår troverdig.
Selv om jeg har møtt mange nok australiere rundt i verden til å vite at det ikke nødvendigvis stikker så dypt, lar jeg meg selv rive med og bygges opp av å se hvordan de respekterer hverandre. Klemmer hverandre.
[ Trine Østereng: Romjulstida gir rom for ettertanke rundt dei lyse tinga frå 2022 ]
Kishwar lager curry-retter som framstår nesten latterlig overdådige, og roses konsekvent for balansen, dybden, the layering. Pete satser altfor ofte på for enkle ingredienser – han går til finalen på å lage gourmetmat av potet, heroing the potato! Og han klarer det, nesten hver gang.
Og Justin, da. Han har egentlig ingen plan når han går i gang med en ny utfordring, og stresser fælt underveis. Men han kommer i mål med mat som ser nydelig ut, og som smaker like godt, ifølge dommerne. Kanskje fordi alle de andre, både de som fortsatt er med i konkurransen og de som er ute, jubler, oppmuntrer og roper «looking great» og «wow, Pete»?
Av og til bommer deltakerne, selv de beste. Dette er mennesker. Det er jo slik vi er når vi er på vårt beste. Vi prøver, og av og til lykkes vi. Ofte lykkes vi ikke. De savner, bommer og gråter. Og de imponerer.
Jo da, jeg vet. Det er juks, det er TV. I en grundigere analyse enn denne er det ikke vanskelig å finne problematiske sider ved MasterChef Australia, sesong 13. Bare kokk deg ut av problemene dine og alt løser seg, er underteksten. I alle fall for deg som vinner.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Slik er det jo ikke. Ikke for den enkelte, for Justin, Kishwar eller Pete. Og ikke for samfunnet vårt, som stadig oftere gir oss som bor her følelsen av at det er i ferd med å gå i stå.
Men det er så rørende likevel. Respekten, hyllesten av konkurrenter, gleden over at den andre får ros og trøsten når hun faller. Så langt unna holdningen om at den som sliter, må skylde seg selv.
Langt unna rentebekymringer, dyrtiden og Putins soldater som kastrerer fienden. Unna Trump, spinndoktorer som klarer å holde Erna unna å måtte svare for den virkeligheten hun har bidratt så mye til, og det ubehaget som sniker seg inn i livet om dagen.
Måten deltakerne klemmer hverandre når de er i mål med enda en rett. Måten de snakker om hverandre på. Menneskelig varme, lagfølelse og vennskap. Det nærmeste jeg har kommet julestemning i år er de små episodene av patetisk godhet, i form av trash-TV laget på den andre siden av jorda. Det får duge.
[ Reidar Solli: Kong Harald har lagt opp. Som seiler. Det er faktisk en milepæl ]