Denne jula prøvde jeg å slutte å drikke alkohol. Dette er en omtrentlig gjengivelse av hvordan det gikk:
«Åja. Er du gravid, eller?»
Blikkene var liksom de samme hver gang sjokkbeskjeden kom. Det var som om liten bølge av følelser skylte over ansiktene deres. Hva var det? Forakt? Irritasjon? Sjalusi? Jeg ble ofte stående å tolke, med en dårlig følelse i magen.
«Hehe. Neida. Ikke gravid, jeg bare prøver det ut litt».
Jeg hadde selvsagt lyst å si at det er ufølsomt å spørre folk om de er gravide, og at det da måtte være lov å la være å drikke uten å få spørsmål om privatlivet sitt. I stedet: Det ble kleint. Jeg hadde ødelagt festen før den hadde begynt.
[ – Det er de samme fordommene mot fattige i dag som overklassen hadde på 1800-tallet ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/5DGD57TNFNBFBP4SXCCMYYMJTM.JPG)
Her er greia: Jeg har hørt disse fortellingene før − om press og fordømmelse mot folk som velger å være edru. Men jeg har ikke kjent på det før.
Det som hadde starta som en liten greie, en positiv livsendring, ble plutselig et stort hinder. Å kutte ut alkoholen gikk fint i seg selv, så lenge det ikke innebar masse folk, noe det ofte gjør. Da ble det å være edru uutholdelig.
Jeg begynte å Google før fest.
«Alltid ha et vannglass med en lime oppi så folk tror du drikker», sto det. «Snu vinglasset ditt opp ned hvis det er servering», sto det. «Bestem deg for hva du skal si på forhånd», sto det.
«Vær bartenderen», sto det, når du sjenker til andre, får du muligheten til å snakke med alle på festen!
Faen heller. Jeg tok meg et glass vin i stedet.
[ På julaften serverer Bjørn Olav Nordahl nøttestek, brun saus og... potetgull ]
Spørsmålet er: Hvorfor er det så ubehagelig for folk at andre ikke drikker? Handler det om en sosial avtale − alle skal være fulle, og ingen skal bry seg eller huske det som ble sagt og gjort? Eller er det samme refleksen som når noen blir irritert på vegetarianere: Vi vet innerst inne at vi kanskje burde tenkt på det samme selv, og får dårlig samvittighet?
I Norge har vi to grupper: Alkoholikere og ikke-alkoholikere. I realiteten tror jeg de fleste kjenner noen som har et trøblete forhold til alkohol – men som alle bare ser på som «hen som alltid blir så full, ha-ha». Fordi vi ikke har plass og rom til å ta et selvstendig og reflektert valg rundt hvordan eget alkoholkonsum påvirker oss, tror jeg mange går på autopilot.
Og de som ikke tåler det så godt, forstår ikke selv hvordan de påvirker eget liv og andres.
Vi må snakke mer om nyansene mellom alkoholiker og ikke-alkoholiker. At mange ikke klarer å slappe av, feire eller kose seg uten å drikke større mengder alkohol, er også skadelig. Ikke bare for en selv. Denne jula har mange barn sett foreldrene sine bli rare og ubehagelige, helt uten at de voksne har tenkt på det som et problem. For la oss være ærlige: Man tenker sjeldent at man er et problem når man er full.
Alkohol-press har blitt redusert til et ungdomsproblem. Men jeg er ganske sikker på at voksne er like ille. For det er ikke bare vanskelig å takke nei til alkohol. Det er også kultur for å drikke ved absolutt alle anledninger.
Fredag? Fredagspils. Sosialt med jobben? Vinlotteri. Feire noe? Bobler! Utepils! Se for deg at alle disse anledningene tvinger deg til å få rare blikk, snu vinglasset opp ned, øve på forklaringen din på forhånd og knuge på et vannglass med en lime-skive oppi - ja, da er det ikke så rart at mange gir opp. Og gjør som meg: Drikker alkohol mest fordi man føler at man må og burde det.
Det handler også om solidaritet til dem som sliter med alkohol. Psykolog Jørgen Bramness har tidligere forklart at alkoholpress lett kan få dem som allerede sliter med inntaket til å få det mye verre − i stedet for å lage en kultur der man viser at det er helt greit å ikke bli stupfull.
Det skal være enkelt å takke nei, og likevel ønske å være med på festen – enten det er hver gang, eller av og til, uten at man trenger å føle seg kjedelig, gravid eller syk. Jeg tror alle kan gå en runde med seg selv på hvordan de reagerer når noen velger å si «nei takk».
[ Sønnen min begynte på skolen i år. Jeg har hatt lyst til å rope ]