Vi har bivånet gråtkvalte øyeblikk fra vinnerskaller som Ole Einar Bjørndalen, Marit Bjørgen og Therese Johaug da de offentliggjorde at de la opp som toppidrettsutøvere. De hadde det emosjonelt vanskelig. Toppidretten var den sentrale delen av deres liv. Tross all suksessen de hadde opplevd, var de forberedt på en tomhet. Hva skulle den fylles med? Et normalt liv?
Folk flest ser neppe på Kong Harald som en toppidrettsutøver. Men han har vært det i den grad det har vært mulig. For i en NRK-samtale med Karsten Warholm og Leif Olav Alnes for et år siden kom han med innrømmelsen. Det å være kronprins og senere konge gjorde at han aldri fikk muligheten til å være en toppidrettsutøver på heltid, slik han selv egentlig ønsket.
Norge har en lang kyst. Seiling er for mange en del av den norske identiteten. Kong Harald har vært konkurranseseiler siden han var ti år gammel. Han seilte senest i sommer. Han legger opp etter 75 år med sjøsprøyt. – Det er vanskelig å seile med krykker. Alt har sin tid, sier han i NRKs program «Året med kongefamilien».
Kongens idrettsinteresse har vi som har vært tett på disse miljøene fått merke. Det er ikke høflighet eller pompøse plikter som har brakt ham ut på alle arenaene, det er en genuin interesse både for sporten, dens egenart og hvordan prestasjonene utføres. Han glir godt inn i det som kalles sportsidiotenes rekker, med positivt fortegn. Han har som regel vært mer sportslig oppdatert enn sitt vertskap på mange idrettsarenaer. I fjor sommer besøkte han Vålerenga for å få et innblikk i en av landets mest mangfoldige klubber.
VM-gull i 1987, EM-gull i 2005, to VM-sølv og to VM-bronse. Men ingen OL-medaljer tross deltakelser i tre av dem: Tokyo 1964, Mexico 1968 og München i 1972. Det irriterer ham. Til regattaene i 1972 (som ble arrangert i Kiel), kom han som favoritt. Men der og da var ikke han og mannskapet best da det gjaldt.
Vi har og har hatt ellevilt mange såkalte idrettskonger i Norge. Vi har bare en ekte blant oss. Og nå har han lagt opp. Men gjett om han vil følge med!