I høst kjøpte verdens rikeste mann det sosiale mediet Twitter for 44 milliarder dollar. Eller nesten 500 milliarder norske kroner. Siden har det vært urovekkende kaotisk rundt den en gang så populære tjenesten.
Når Elon Musks privateide selskap nå har stengt ned kontoene til seks kritiske journalister, er det all mulig grunn til å gå i demokratisk beredskapsmodus for hva kombinasjonen privat eierskap, store egoer og enda mer penger kan bety for frie og ansvarlige ytringer.
Hvem har ikke tenkt den tanken, men Musk gjør det nå skamløst og på global skala.
Elon Musk har altså brukt enorme midler på å kjøpe Twitter, som med sine over 200 millioner daglige brukere og 500 millioner daglige meldinger, har stor global påvirkningskraft. Musk har selv over 121 millioner følgere. Selskapet har allikevel aldri tjent penger. I slutten av oktober i år ble handelen gjennomført. Og Musk har gjennom sine handlinger siden besvart det store spørsmålet folk har stilt seg: Hva vil han med Twitter?
Elon Musk har en stadig mer tydelig politisk dagsorden. Hyllet for sin utvikling av Tesla, har en hel verden av politikere, gründere og investorer i årevis spist ut av hånda hans. Alle har villet stå i hans glans, bli rørt ved av Musk og hans forhåpentligvis smittsomme midas-suksess. Selvbilder utvikler seg fort når de dyrkes og ikke gis motstand, og nå avslører han en åpenbart autoritær retning. Han vil noe med Twitter, og retninga er skummel.
[ Hege Ulstein: 22 år, men vi er ennå ikke ferdige med Baneheia-saken ]
I slutten av august gjestet han Norge og den årvisse oljemessa i Stavanger. Det var Musk-feber, det var Musk-sirkus, det var kryping og bukking for en fyrste. Det var ikke pent. For Musk har tanker om framtida og framtidas mennesker som burde skremme og ikke bare fascinere blindt. Musk-besøket fikk Hege Skarrud, politisk rådgiver for SVs stortingsgruppe, til å skrive følgende i Klassekampen: «Når mange mediehus hegner om fortellingen om at politisk journalistikk ikke skal ta stilling, ender de opp med å ta ideologiske løperunder for en person langt ut på høyresida som får sykere ideer jo flere gullstoler han bæres på».
Musk befinner seg på politikkens høyre side. Hvor langt ute, har han vist i praksis de siste ukene. Milliardæren har forfektet absolutt ytringsfrihet, fri flyt, og har brukt suspekte «folkeavstemninger» på Twitter for å slippe ytterliggående folk som Donald Trump tilbake inn i varmen. Poenget er visstnok å gjøre Twitter til et helt uregulert meningstorg, der alle meninger fra både høyre og venstre side skulle få plass.
[ Jonas Bals: Å bekjempe fattigdom krever mer enn strakstiltak ]
Det er mye å si om friheter uten begrensninger, men de siste dagene har avdekket en ny side ved Musks ambisjoner og personlighet. Han tåler ikke kritikk, og alle prinsipper om ytringsfrihet han har måttet ha, er borte. Og som en slags allmektig redaksjonell solkonge, kan han nå vinne diskusjoner ved å strupe kritiske røster.
Hvem har ikke tenkt den tanken, men Musk gjør det nå åpent. Motstemmer stilnes. Og ingen kan stoppe han.
Natt til fredag ble det klart at journalister, blant annet fra The New York Times, The Washington Post og CNN − noen av USAs og verdens viktigste medier − var utestengt. For brudd på Twitters regler. Dette skjedde bare dager etter at en rekke andre kontoer ble stengt. Tilsynelatende for å beskytte rike og mektige − fra ytringsfrihet.
Hva Musk vil med Twitter? Musk ønsker i virkelig stor skala, med det samme megalomane storhetsvanviddet som har preget mange av hans andre visjoner, å påvirke politikken og samfunnsutviklingen. I USA. I verden. Han kveler kritikk, men slipper samtidig til høyreekstreme krefter.
Det virkelig tenkevekkende ved Musks handlinger er hvor langt penger og innflytelse kan nå. Heldigvis for offentligheten har han gått så fort fram med Twitter at han langt på vei har avslørt seg selv. Andre er smartere og mer subtile. Mediemagnat Rupert Murdoch har avgjort valg i både Storbritannia og USA. Mark Zuckerberg står bak Facebook, hvis algoritmer hevdes også å ha avgjort valg. Amazon-eier Jeff Bezos eier Washington Post. Voldsom makt på få hender.
Penger er makt, politikk er makt og medier er makt. Kombinasjoner av disse er svært potent. Våre folkevalgte må sørge for at «det felles beste» blir styrende gjennom reguleringer og eierkontroll av massemediene. Makt må møtes med mer motmakt.
[ Lars West Johnsen: Verdens rikeste mann med en destruktiv dagsorden ]
