Kommentar

Utslettelse i nytt mørke

Det er 80 år siden nordmenn sendte jødene til den visse død. Hvor går framtidas Donau?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

På vei inn i et nytt, ukjent mørke for verden, ser vi oss i dag tilbake på et annet, bunnløst sort hull i menneskehetens historie. Det største. Forfølgelsen av og det industrielle massemordet på jødene.

Årets markering av dette dystreste av kapitler er kommet i et helt nytt lys, i en samtid ingen av oss hadde trodd på for bare for ett år siden.

Aldri igjen? Det skjer nå igjen.

Ånden i disse årvisse markeringene av nazistenes deportasjon av de norske jødene har alltid vært at vi må lære av historien. Gjenta og gjenta og gjenta. Hvert år. Ikke hvert femte eller tiende år, eller 50. eller 100. år som et hvilket som helst historisk kapittel. Nei, hvert år. Helt til minnene om jødenes skjebne blir til spor i vårt DNA. Aldri igjen har vært mantraet. Vi må fortelle historien til nye generasjoner. Av dyp respekt for jødenes kollektive tap og smerte, av respekt for individenes skjebner, men ikke minst av hensyn til oss selv. Som et allment nullpunkt.

Mitt lille bidrag de siste årene har vært å fortelle om Salomon. I 1942 bodde han rett ved meg på Grünerløkka. Ungene hans gikk på Grünerløkka skole, som mine gjør det. Familien hans fikk en advarsel kvelden før de norske politimennene banket på. De kom seg unna, men Salomon Tomsinsky ble tatt 26. november og sendt ut av landet med «Donau». En uke senere ble han drept i Auschwitz. Han ble 51 år gammel. Den lille leiligheten på 41 kvadratmeter som familien på sju bodde i, ble raskt et hjem for en norsk frontkjemperfamilie.

Hvert år er jeg i kontakt med en i familien til Salomon. Hun bor ikke i Oslo, men jeg har tatt på meg jobben med å pusse den ensomme snublesteinen i Grüners gate, tenne et lys for Salomon og minnes holocaust i gata mi. Det er en ære og en plikt.

Hvert år har jeg likevel tenkt i mitt stille sinn at dette årlige ritualet, mitt lille og storsamfunnets høytidelige, slår inn åpne dører. At vi tross alt har beveget oss som samfunn, som fellesskap og som individer, og at vi tross alt er på trygg grunn. Det må man jo tro. Verden går da framover, ikke sant?

Vi er jo enige om at ingen igjen skal kunne rammes av et slikt vanvittig overgrep fordi de hører til en folkegruppe eller minoritet. Det er bare 80 år siden de norske jødene ble sendt av gårde for å bli myrdet i Polen, men det har føltes som en umulighet at det skulle kunne gjentas. Markeringene av 26. november 1942 har likevel vært en slags forsikring for framtida, vel verdt å betale. For sikkerhets skyld.

Aldri igjen? Det skjer nå igjen. I februar i år var det uvirkelige, irrasjonelle og utrolige tilbake i verden. Ikke bare angrep russerne Ukraina, ikke bare skjøt og bombet de barn og kvinner, men de snakket om å utslette og innlemme. Putins retorikk handlet om å fjerne et land og et folk. Viske ut en kultur.

Utrolig nok så er det igjen fyr i hatet i Europa. I serien av vanvittige klipp fra russisk TV, har særlig ett denne uka vært sjokkerende. To russiske pensjonister i Moskva intervjues etter tilbaketrekningen fra Kherson. Måten de snakket om ukrainerne på var rystende. Avskummet skulle drepes. For de var ikke mennesker. Slik snakket de om folk de har sett på som brødre, som naboer.

Lærdommene fra andre verdenskrigs redsler, etterfulgt av tiår med framskritt, opplysning, humanisme og globalisering, var ikke nok til å holde freden, til å beskytte nasjoner og folk fra angrepskrig og urett. Forsikringspremien var altså ikke høy nok. Eller kanskje vi heller skal se på den årlige markeringen som en vaksine. I så fall er ikke flokkimmunitet oppnådd.

Jeg er bekymret for jøder som i skolegårder selv i Norge fortsatt opplever hets og hån, som møter fordommer og forakt, men jeg frykter ikke reelt for jødene som gruppe i dag. Derfor handler «26. november» også om mye mer enn dem. Jeg er langt mer urolig for hvor og hvem neste holocaust rammer. Urolig for vår natur, vår svake, manipulerbare menneskelighet. Den som får russiske pensjonister til å rope på død over sine naboer. Den som gjorde holocaust mulig. Som gjør Russland mulig i dag. Og kanskje Kina i morgen. Eller USA.

Den russiske tragedien forteller oss alt vi trenger å vite om hvor lett menneskesinnet formes og manipuleres av krefter som vil bruke massene for sine politiske mål. Alt vi trenger å vite om mekanismene bak folkemord, om demonisering og avhumanisering av andre. Og om hvor raskt retorikk om «oss og dem», altså som i «oss eller dem», virker.

Ses neste år, Salomon.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen