Kommentar

Tilbake til fortida

Den navnløse forbrytelsen fikk et navn i 1945. Nå er det klebet til Putins Russland.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I sommer satt jeg i regnet og leste den britiske jussprofessoren Philippe Sands bok «Tilbake til Lemberg». En strålende leseropplevelse om folkemord. Om noe jeg trodde lå bak oss.

Sands er en av Europas fremste eksperter på forbrytelser mot menneskeheten. Han har viet sitt profesjonelle liv til drap, folkemord og deportasjon. I 2010 ble han invitert til universitetet i Lviv i Ukraina for å holde et foredrag. Reisen til den for han ukjente byen ble til ei bok om sin egen jødiske historie, og om de to jødiske akademikerne Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht.

Folkemord er øverst i dette djevelske hierarkiet, «som forbrytelsen over alle forbrytelser»

De studerte ved dette universitetet før krigen, flyktet og endte opp i Washington og London, og dannet de to parallelle begrepene «folkemord» og «forbrytelser mot menneskeheten», som igjen ble sentrale under Nürnbergprosessen. Den ene opptatt av gruppa, den andre individet.

Etter rettsprosessen mot nazilederne ble det enighet i FN om en rekke juridiske definisjoner som skulle ansvarliggjøre framtidas ledere og slik forhindre et nytt mareritt. Men i møtet med den kalde krigen, forsvant de fra kartet som begreper og juss. For så å dukke opp igjen så fort den var over og serberne renset Bosnia for muslimer midt i Europa i 1993, og Rwandas hutuer utryddet tutsier i 1994. Det var naboer som slaktet naboer. Mønsteret gjentar seg nå.

Jødene i Lviv, eller Lemberg som byen het da den var del av Ungarn-Østerrike, ble som i alle andre byer øst i Europa, forsøkt utslettet. Først ved at de ble strippet nakne, stilt ved ei grøft og skutt i titusentalls, inntil bødlene ikke orket mer og nazistene måtte tenke nytt, større og mer effektivt. Ingenting tilsa at Sands’ bok skulle bli brennaktuell et drøyt halvår senere. Men nå er vi der igjen. Mennesker forfølges og drepes på ukrainsk grunn. Fordi de tilhører en gruppe.

De russiske overgrepene i Butsja utenfor Kyiv har rystet en hel verden. Massegraver og bakbundne lik i gatene forteller med store bokstaver hva slags regime som styrer i Moskva. Regelrette henrettelser av uskyldige menn og kvinner har fått mange til å rope opp om folkemord.

Folkemord er en juridisk definisjon, det samme er forbrytelser mot menneskeheten. For å slå fast at noe er en forbrytelse må det etterforskes og dokumenteres. Skyld må bevises. Og noen må dømmes. Sannsynligheten for at Vladimir Putin blir stilt for retten er liten. Etterforskning er på gang, men internasjonal lov og rett er treg.

Slik ser det ut etter angrepet på togstasjonen i Kramatorsk:

Serbias ekspresident Slobodan Milosevic døde i fangenskap før han fikk sin dom etter fire år i retten. Hans sjefbøddel Ratko Mladic fikk sin livstidsstraff i 2017 for folkemord. Da hadde det internasjonale tribunalet for krigen i det tidligere Jugoslavia i Haag jobbet i 24 år.

Skal vi da ikke bruke disse begrepene, skal vi vente til etter krigen eller til forbrytelsene blir større?

Fagekspertisen er delt i synet på om Russlands brutale framferd mot sivile kan defineres som folkemord. Vi vet for lite, mener mange. Holocaust-forskeren Eugene Finkel, som ble født i Ukraina, sier til britiske Independent at han ikke er i tvil. Den russiske retorikken i kombinasjon med de mange og overlagte voldshandlingene har overbevist han: Det russerne er i gang med er et folkemord.

«Som akademiker er jeg opptatt av emipri og som regel ser jeg bort fra retorikk. Jeg tar også påstander om folkemord med store porsjoner salt fordi aktivister bruker det nå i nesten i alle sammenhenger. Men ikke nå. Det er handling, det er hensikt. Det blir ikke mer folkemord enn dette. Enkelt og greit, og åpenbart for alle», skriver Finkel på Twitter.

Hersch Lauterpachts «forbrytelser mot menneskeheten» er definert i en rekke handlinger som stater og statsledere kan gjøre seg skyldige i overfor sivile mennesker. Mord, tortur, bortføringer og voldtekter er eksempler på overgrep som er straffbare hvis det kan bevises at de er satt i system.

USAs president Joe Biden har kalt Putin en krigsforbryter, men Det hvite hus har også presisert at Biden snakket fra hjertet. At anklager om krigsforbrytelser må etterforskes og bestemmes av internasjonal lov. Biden sa det alle tenker. Det alle ser.

Det er lett å gå seg bort i juss og begreper. At russerne har begått forbrytelser mot reglene i krig, angrep på sivile og sykehus, virker åpenbart. Er det begått systematiske, strategiske overgrep mot sivile, drap og bortføringer? Denne uka har gjort det sannsynlig.

«Vi står overfor en navnløs forbrytelse», sa Winston Churchill om nazistenes jødeforfølgelser i 1941. Raphael Lemkin ga det et navn. Folkemord er øverst i dette djevelske hierarkiet, «som forbrytelsen over alle forbrytelser», men er vanskelig å bevise. I FN-konvensjonen defineres det som «handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe». Hva er russernes hensikt?

Putin har brukt retorikk om at Ukraina egentlig ikke er et land, at ukrainerne ikke er et folk, men del av Russland. Ekspresident Dmitrij Medvedev tok denne uka til orde for et Eurasia, fra Lisboa til Vladivostok. Et Europa under russisk innflytelse, altså. Det statseide nyhetsbyrået RIA Novosti sjokkerte også mange denne uka da det sendte ut en kommentar med tittelen «Hva burde Russland gjøre med Ukraina?».

Teksten snakker i praksis om en endelig løsning for landet. Gjennomgående i all russisk propaganda er bruken av termen «denazifisering». Ingen er lavere enn nazistene, og å klassifisere noen som det, er en åpenbar dehumanisering av fienden. Som hutuene i Rwanda snakket om kakerlakker, og de virkelige nazistene om undermennesker. Er det ikke en forberedelse på forfølgelse av alle som har vært del av eller lojale mot det ukrainske regimet?

Phillippe Sands er i etterordet av sin bok bekymret for bruken av «folkemord». For at det kommer i veien for alle andre overgrep og er selvforsterkende. «Jeg frykter at forbrytelsen folkemord har forvansket rettsforfølgelsen av krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten», skriver Sands, som refererer til Raphael Lemkins venn og kritiker Leopold Kohr. Han advarte Lemkin fra å fokusere så blindt på gruppeidentitet av frykt for at rettsbegrepet «folkemord» til slutt ville bidra til å skape de samme konfliktene det søkte å dempe.

Russerne vil innlemme Ukraina i Russland. Fjerne et land og et folk. Det spiller nesten ingen rolle hva vi kaller det. Men vi vet hva vi ser. Og vi har gjennom seks ukers angrepskrig lært oss å kjenne det nye Russland. De ledes av forbrytere. Dommen kommer. Det er verdt å vente på, selv om det skulle ta 24 år.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen