Jeg har tidligere i denne spalten stått fram som en person som er rammet av fenomenet «navneafasi». Ja, jeg «åpnet opp» om denne lidelsen, som det heter i dagens mediespråk, og navneafasi er altså det som kan inntreffe når du har passert cirka 42 år. Midt i en samtale går hjernen din plutselig blank fordi du ikke husker et navn. Du begynner gjerne å bable usammenhengende: «Du vet han derre...han som....Ja. Jeg kommer nok på det». Men! Nå har jeg gode nyheter til alle oss navneafasi-ofre som sliter med dette.
Jeg har i alle fall funnet en grei forklaring på hvorfor man ikke husker navn. Her kan jeg anbefale en artikkel i Forskning.no. «Om alle som het Siv, var veldig tynne og alle som het Bjørn, hadde bjørnefasong, så ville vi ikke hatt så store problemer», står det. «For navn er ganske tilfeldig. Det sier ikke noe om oss som personer», skriver forskernettstedet, og legger til at navnet Astrid ikke sier noe om personen Astrid. Dette høres ut som gamle Shakespeare: «What’s in a name? That which we call a rose by any other name would smell as sweet».
[ Frykt og forvirring når noen utgir seg for å være noen andre enn de er ]
Jeg ble oppglødd da jeg leste dette. For jeg syns det er så rart at det første vi glemmer når vi har passert cirka 42, er navn. Hvorfor akkurat navn? Og hvorfor husker vi husker alt mulig annet tull? Vi husker utseende, utdannelse og jobb, ting personen har sagt og at hen har en Jack Russel-terrier. Men ikke navnet.
For det er jo ikke slik at man glemmer navn på byer eller land. Hittil har jeg ikke begynt å si ting som: «Hm, hva var navnet på hovedstaden i Frankrike igjen? Jeg kommer nok på det etter hvert». For det finnes bare ett Paris, mens det finnes mange som heter Astrid, Siv, Bjørn, Marte og Stian. Da er det i alle fall ikke så lett å huske navn, når flere heter det samme, mener forskerne, som også tror det kan skje krøll i lagringsfasen. Du hilser på en ny person, men du hører ikke ordentlig etter når personen sier navnet sitt, fordi du er så opptatt av å fortelle hva du selv heter. Eller så bryr du deg rett og slett ikke nok til å lagre dette navnet.
[ Fugleskremslet ]
Forskerne konkluderer ellers med at navneglemming hovedsakelig har med alder å gjøre. Jo eldre du blir, jo mer svekkes hjernen. Her må jeg ile til og si at vi navneglemmere slett ikke er blitt demente (i alle fall ikke ennå). Vi bare glemmer navn! Men det er jo ganske synd på oss likevel, og vi burde absolutt få mer oppmerksomhet. Kanskje bør vi inviteres til «Lindmo», slik at vi kan gråte litt der. Vi bør i alle fall få lov til å «åpne opp» i nettaviser. Jeg ser for meg klikkvennlige overskrifter som: «Jeg gråt da jeg glemte navnet på min beste venninne. Men jeg husket hvilken hårspray hun bruker», eller: «Jeg glemte faktisk navnet på min egen mor. Da ble hun rasende».
[ Kan det spilles fotball-VM i desember kan julemarsipanen vente til januar ]