Den mannen jeg tenker på er faktisk veldig, veldig kjent, altså. Alle vet hvem han er! Og han heter jo så mye som … Ja. Der gikk hjernen blank. Det ble tomt der inne. Altså, jeg husker alt annet, personnummeret mitt, personnummeret til sønnen min, hvilken dato Norge stemte nei til EU i 1994 (28. november), jeg husker mye. Bortsett da altså fra navnet på han fyren jeg hadde tenkt å skrive om nå. Men vent litt, jeg kommer sikkert snart på det.
Første gang jeg hørte om fenomenet «navneafasi», var en gang jeg intervjuet SV-veteranen Stein Ørnhøi. Ifølge Ørnhøi inntrer navneafasi-fenomenet like etter at du har fylt 42, og siden blir det bare verre. Ørnhøi beskrev det slik: «Det er helt utrolig, du husker alt, nærmest alle slipsene fyren har, men altså ikke navnet». Intervjuet handlet stort sett om at vi sammen prøvde å komme på navnet til nå avdøde PLO-leder Yasser Arafat, samt en veldig hyggelig stortingspresident fra Høyre (nei, det var ikke Jo Benkow). En stund omtalte Ørnhøi Yasser Arafat bare som «han lille karen fra Palestina», eller «han sjefen over alle sjefer, vet du». Når vi (jeg) endelig husket navnet, ble Ørnhøi nærmest euforisk av lykke.
For det rare er jo at navneafasi på en måte beriker livet ditt. Ingenting slår den lykkefølelsen du får når du endelig kommer på et navn – uten å ringe en venn eller google (å google er nederlag). Samtidig har jeg hatt mine tunge stunder. Som da jeg plutselig ikke husket navnet på Bruce Springsteen. Bruce Springsteen! Han som jeg likte så godt. Jeg, som spilte «The River»-albumet nærmest hver dag i et helt år. Selvsagt husket jeg alt annet. Født i New Jersey. Ga ut «The River» og «Born in the USA». Gift i mange år med Patti Scialfa (ja, for hennes navn sto plutselig så klart for meg, i lysende gullskrift). Dessverre måtte jeg google det til slutt for å finne sjelefred (selv om det er et nederlag).
[ Mitt kongerike for en penn ]
Samtidig har jeg heldigvis ikke kommet så langt i prosessen som foreldrene mine. De ligger foran meg i løypa, og er virkelig ute å kjøre. Jeg vil helst ikke bli som faren min, som kaller alle gutter og menn han ikke husker navnet på for «han kameraten». «Du vet, han kameraten, som …» «Hvilken kamerat mener du nå?» «Han kameraten, vet du, han som bodde i rekkehusleiligheten ved siden av oss i 1977. Sønnen hans var foran deg i køen på seksårskontrollen». «Han snakker veldig mye om noen kamerater som jeg ikke vet hvem er!» sa husets student oppgitt etter noen dager alene med bestefaren.
Men ja, så var det han kjente mannen som jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i dag. Han er som sagt veldig, veldig kjent, særlig etter torsdag denne uka. Da var han mye på TV og snakket om tall. Du vet, han med den latteren, han som var med i Maskorama den gangen, … Ja. Jeg kommer nok på det. Etter hvert.
[ Fra nyttår kan mange av oss over 50 forsvinne fra trafikken ]