Den desidert mest leste saken i Dagsavisen forrige uke var intervjuet med Stine Næss-Hartmann. I mai fortalte treningsinfluenseren på Instagram om sin opplevelse med en tidlig spontanabort og den manglende oppfølgingen hun fikk fra det offentlige helsetilbudet. Nå er hun sint for at regjeringen vil kutte 6,2 millioner i støtten til Amathea, en landsdekkende helsetjeneste som gir gratis oppfølging før og etter en abort.
At trange tider må møtes med innstramminger kan vi jo forstå. Selv Matsentralen kan forvente mindre støtte viser det seg. I det perspektivet kan man lett tenke at spontanabortene får vi tåle. Omtanke versus mat – vi trenger ikke Maslows behovspyramide for å fortelle oss hva som er viktigst.
Fire ganger har jeg mistet en etterlengtet spire tidlig i svangerskapet. Null ganger har jeg fått tilbud om oppfølging i ettertid.
Likevel, engasjementet rundt Stines beretning – både i lesertall og responsen i sosiale medier – forteller oss at det er store svakheter i systemet for oppfølging etter aborter. I Hurdalsplattformen løftes både mental helse og kvinnehelse fram som satsningsområder, og det presiseres til og med at det skal legges til rette for «et faglig forsvarlig valg mellom medikamentell og kirurgisk abort, og styrke oppfølgingen etter en abort for kvinner som har behov for det».
Fremprovoserte aborter kan være både villige og vanskelige på én gang. Eller høyst ufrivillige, men likevel nødvendige. Det er lett å heie på at apparatet rundt kvinner som må gå gjennom dette skal styrkes. Men hva med alle som mister et lite liv i en spontan og hjerteskjærende overraskelse?
15-20 prosent av alle svangerskap ender i en spontanabort. Vi er med andre ord mange som har vært gjennom det.
Jeg kjenner meg igjen i Stines beskrivelse av opplevelsen. Fire ganger har jeg mistet en etterlengtet spire tidlig i svangerskapet. Null ganger har jeg fått tilbud om oppfølging i ettertid. Jeg hadde ikke engang hørt om Amathea før jeg så Stines Instagram-post på forsommeren i år – et tiår etter at jeg selv ville hatt nytte av det selv.
Har du først ventet på og fått en positiv graviditetstest, har du også en forventning til livet med den lille.
Det snakkes mye om både kvinnehelse og mental helse om dagen. At en abort, spontan eller fremprovosert, handler om kvinnehelse er åpenbart. Ingenting er vel mer kvinnehelse enn det som skjer i livmora. At det påvirker den mentale helsen til kvinnen finnes det også belegg for å hevde, selv om folk opplever det ulikt.
Forskningen er klar: spontanaborter kan gi angst, depresjon, posttraumatisk stress og sterk sorg. Det er ikke så rart. Selv om omverdenen ikke nødvendigvis vet at et nytt liv er i ferd med å ta form, vet den som venter på det veldig godt. «Bare en celleklump» vil noen si, men har du først ventet på og fått en positiv graviditetstest, har du også en forventning til livet med den lille.
Du vet sånn omtrent når den vil ha bursdag, du har tanker om dens plass i familien enten den er førstemann eller attpåklatt. Hvilke venners barn som kan komme til å passe i alder. Kanskje har spiren allerede fått et navn...
Likevel, når du ligger der med beina spredt og gynekologen konstaterer det du frykter, oppleves det verken som et spørsmål om kvinnehelse eller mental helse, men om en bagatell. Som ikke handler om deg, kvinnen, men om det lille knøttet av et embryo. Embryohelse om du vil. Eller uhelse. Ikke liv laga. Det er «go to»-forklaringen du gjerne blir servert når graviditeten brått stopper. «Kroppen rydder opp i dette selv», får vi høre, og det presenteres nesten som noe å være takknemlig for.
Her trenger ikke hodet bry seg med noe. Den fantastiske kroppen kvitter seg med det den ikke vil ha. Som om det er en flis. Eller en buse. Ikke kvinnehelse, ikke engang din helse, bare en prosess i kroppen som angår en annen kropp som aldri skal eksistere. Når du sitter der med den framtiden du et øyeblikk våget å tro på rennende ut av deg, er det vanskelig å forholde seg til en tankerekke om dette er bare er naturens gang.
For selv om det kanskje er sant at det ikke var liv laga, så er sorgen over at barnet du skulle få ikke er levedyktig større enn lettelsen over at kroppen klarer å kvitte seg med det som er dødt.
[ Slik takler du mammastresset (+) ]
Jeg forstår at det er ment som en trøst, men den er ikke bare fattig; har du opplevd en spontanabort mer enn én gang, er trøsten helt utmagra. Det tar nemlig ikke veldig lang tid før du begynner å mistenke at den lille peanøtten faktisk var frisk og fin, men at problemet ligger hos deg.
Nå får den mentale helsen virkelig kjørt seg. Sorgen er vond, men mistanken om at din egen kropp er den skyldige… Den kan spise deg opp. Det er først når du har spontanabortert tre ganger at du får tilbud om å utredes for det som kalles habituell abort – det er et steg på veien til en diagnose, men ikke nødvendigvis en løsning eller sjelefred.
[ – Som samfunn har vi en del å gå på når det gjelder hvordan vi møter kvinner som spontanaborterer ]
For samfunnet hadde det billigste vært om et embryo var som en buse. At når den ikke ville feste seg, av en eller annen grunn, så var det bare å snyte den ut og gå tilbake på jobb.
Rent fysisk kan det kanskje være sånn for noen. At det lille som var, levde sitt eget korte liv, og så forsvant av seg selv. Som om det ikke handlet om verken kvinnehelse eller kvinnens mentale helse, men kun om dette lille vesenet – isolert fra kroppen som huset den.
I virkeligheten er det derimot en stor kostnad knyttet til en spontanabort, både en personlig kostnad og en kostnad for samfunnet dersom angst og depresjon kommer som en etterdønning. Om behovet for litt omsorg i etterkant ikke anerkjennes, kan vi rett og slett bli syke av den mentale smerten.
Sorgen er vond, men mistanken om at din egen kropp er den skyldige… Den kan spise deg opp.
Når regjeringen foreslår å flytte midler fra tilskuddet Amathea allerede får, håper jeg i det minste at debatten som følger vil bidra til å styrke oppfølgingen det offentlige kan tilby. Forskning viser i følge en artikkel i Sykepleien, at kvinner som spontanaborterer opplever sorgen sterkest etter ti dager. En oppfølgingssamtale med noen som kan hjelpe deg å sortere tankene på dag ti hadde kanskje ikke vært så dumt? En investering i både kvinnehelse og mental helse.
[ Mener kvinners aldring er tabubelagt ]
[ Avis delte navn og fødselsvekt til Hadia Tajiks datter før hun selv rakk å si ifra til sine nærmeste ]