Kommentar

En ny, norsk EU-debatt

Mens krigen raser i Ukraina, knytter danskene seg tettere til det europeiske forsvarssamarbeidet. Det bør føre til en ny EU-debatt i Norge.

– Jeg er glad, og jeg er stolt på vegne av Danmark, sa statsminister Mette Frederiksen da det ble klart at danskene hadde stemt for å ta del i EUs forsvarssamarbeid.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Ikke alle har hørt om det, men i mars i år vedtok EU sitt såkalte «strategiske kompass». Kompasset er en plan for å styrke unionslandenes forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Det mest kjente vedtaket dreier seg om å opprette en rask responsstyrke på inntil 5.000 soldater. Planen inneholder også styrket strategisk samarbeid med Nato, fortløpende utarbeidelse av trusselvurderinger, responsgrupper mot såkalte hybride angrep, og tiltak for å møte utenlandsk innblanding og påvirkning.

Fra før har EU allerede etablert en felleshær til FN-oppdrag, med personellbidrag etter ønske og evne fra medlemslandene, gjennom et samarbeid som kalles PESCO, eller «Permanent Structured Cooperation». Dette samarbeidet startet for over ti år siden, og Norge var blant de første tredjepartslandene til å delta.

Disse planene er gode illustrasjoner på at EU har reelle forsvarspolitiske ambisjoner. Man kan spørre seg om motivasjonen bak denne utviklingen, blant annet fordi EU har blitt vektlagt som sivil aktør. EU har også manglet kommandostruktur og mange har tatt til orde for at et sterkere sikkerhetsfokus vil kunne konkurrere med de transatlantiske forbindelsene og Nato. Kan det for eksempel ses som et forsøk på å sikre Europa på en måte som Nato ikke kan? Er det et forsøk på å flytte makt ut av et amerikanskledet Nato og inn i EU? Spiller dette seg ut som et økende forsvarspolitisk samarbeid mellom EU og Nato? Er det en måte å fortelle Russland at Europa ikke lar seg splitte?

Det er litt sannhet i alle disse fire tesene. EU og Nato jobber allerede tett, de har over 70 forsknings- og utviklingsprogrammer sammen bare på hybride trusler, og deler informasjon om både sivile og militære trusler. Forsvarsambisjonene i EU skjøt fart etter at Russland invaderte Ukraina – planen ble vedtatt i mars i år – men en minst like stor pådriver har vært utviklingen innen amerikansk politikk. Planen ble påbegynt i 2020. Da var Trump amerikansk president, og usikkerheten i Europa rundt amerikanske forpliktelser var store. Dette dreier seg imidlertid ikke bare om Trump. USA har, uavhengig av hvem som har vært president de siste årene, festet sitt blikk mot Kina. Dette har i en rekke europeiske land blitt et argument for større europeisk beslutning og strategisk autonomi: EUs strategiske kompass er et delvis svar på spørsmålet om hva som skal fylle tomrommet som skapes når USA ser mot Kina. Det er ikke minst fullt mulig å lese dette som starten på en forsikring mot resultatene av et amerikansk presidentvalg i 2024, et valg også mange i Norge er bekymret for konsekvensene av.

Det er de samme ambisjonene som skinner gjennom når EU som fellesskap er tøffere mot Russland enn det Nato som fellesskap er: Ikke bare vedtar EU sterke økonomiske sanksjoner mot Russland, de har også for første gang vedtatt å kjøpe våpen sammen, som de sender til Ukraina. Nato på sin side har vært tydelige på at de militære bidragene som kommer fra medlemsland nettopp kommer fra enkeltland og ikke alliansen samlet.

Det var denne situasjonen – usikkerheten rundt USAs kurs og Russlands angrep i Ukraina som bidro til at flertallet i en dansk folkeavstemning nylig sa ja til å fjerne den danske forsvarspolitiske unntaksregelen og gjøre Danmark til et fullverdig medlem av EUs forsvarssamarbeid. Danmark blir nå også medlem av PESCO.

Det som skjer i EU nå er viktig for Norge på minst fire måter:

Den ene er det mest åpenbare; at stadig flere og store, sikkerhetspolitiske debatter og vedtak som angår Europa og Norge foregår i et forum hvor Norge ikke er medlem. Norsk EU-medlemskap er omstridt, men ett er sikkert: Etter andre verdenskrig har tryggingen av Norge bygget på internasjonal deltakelse i en kollektiv forsvarsallianse. Når det europeiske sikkerhetssamarbeidet nå styrkes bør vi diskutere hva slags rolle Norge skal ha i dette.

Norge har i lang tid, med vår kystlinje og grense mot Russland, hatt en unik posisjon i Nato

Det andre er at den norske forsvarspolitiske aksjeverdien kan synke litt, nå som Danmark og Sverige blir medlemmer i både EUs forsvar og Nato. Norge har i lang tid, med vår kystlinje og grense mot Russland, hatt en unik posisjon i Nato, hvor vi både har lyttet og byttet. Vi har vært Natos øre mot Russland – og vi har brukt denne informasjonen til å bytte til oss viktig informasjon fra andre allierte i Nato. Nå endres denne rollen, fordi Sverige og Finland raskt kan bli vel så viktige lytteposter som det vi er. Dermed står vi i fare for at forhandlingsposisjonen vår svekkes noe og reduserer vår tilgang til viktig informasjon. Med en fot i Nato og en annen i EU vil Sverige og Finland stå sterkere posisjonert for å påvirke sin egen forsvarspolitiske framtid enn det Norge gjør.

Det tredje er hvordan Norge kan ta en lederrolle når det er Norden – ikke Norge – som er Nato i nord. I utgangspunktet burde det bety flere muligheter enn begrensninger. Samtidig vil nettopp noe av det som begrenser det hele være at Danmark, Finland og Sverige er medlemmer av EU – mens Norge ikke er det. Hva om de tre andre landene sitter på forsvars- og sikkerhetsinformasjon og -kunnskap fra EU som ikke åpenbart kan eller skal deles med Norge?

Det siste er den reelle betydningen av at EU jobber for å etablere et supplement til et mer USA-dominert Nato. Betyr dette at vi etter hvert vil fortsette å være fullverdige medlemmer av Nato, men med langt mindre vi skulle sagt om det europeiske sikkerhetssamarbeidet?

Dette er høyst reelle spørsmål også for mange partier i Norge. Blant annet har det nylig vært en debatt om amerikanske baser på norsk jord. Noen ønsker dem velkomne fordi de mener det forsterker vårt allierte mottaksapparat og bidrar til økt norsk trygghet. Andre mener de bidrar til økt utrygghet, fordi det er et brudd på en norsk tradisjon om å ikke provosere unødig østover.

Spørsmålet begge sider bør stille seg, er dette: Hva om de basene hadde vært europeiske, fremfor amerikanske? Hadde det vært det samme, hadde det vært bedre, eller hadde det vært verre?

En ny norsk EU-debatt er under oppseiling, drevet fram av store, energi- og klimapolitiske spørsmål. Den forsvars- og sikkerhetspolitiske dimensjonen kan raskt også vise seg å få økt betydning.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen