I morgen er det 17. mai. Noen starter dagen med bobler, andre går i barnetog. Mange er også i morgen på jobb. Vi skal få alt fra høystemte taler om eidsvollsmennenes fremsynthet, til min favoritt-sjanger: 7. klasse på Berger skole som gir tydelig tale til fremtiden, til oss voksne som står mer eller mindre røde i øyene mellom barnelatter og ballonger.
I det siste har jeg tenkt på to ting i oppladningen til årets 17. mai. Det ene er en karikaturtegning fra mitt barndoms Bergen. Det andre er en setning jeg leste i Aftenposten for en stund siden, i en tekst av Einar Lie, som er professor i økonomisk historie. Den siste først. I en av sine sedvanlige interessante tekster som handler om alt fra den danske TV-serien Borgen til klimapolitikk skriver Lie: «I etterkrigstiden formulerte Arbeiderpartiet mål om full sysselsetting, økonomisk vekst og rettferdig fordeling. Dette ble snart felles mål, ingen var uenig i disse».
Det er ofte vanskelig å forklare for folk som ikke er vokst opp i Norge at den norske versjonen av nasjonalisme er ganske progressiv og inkluderende
Spesielt den siste leddsetningen, «ingen var uenig i disse», har jeg tenkt på, og da sammen med tegningen, som er av Audun Hetland, som i en mannsalder skildret bylivet med sin skrå strek av tjuagutter og biske madammer.
Tegningen heter «Nordnesgutter forén eder!» og består av to scener. I scene 1 er det første mai. Da går en mann med sixpence i tog med rød fane og hytter med neven mot en, tydeligvis av borgerskapet, som står med flosshatt og ser med sur mine på arbeiderne.
I scene to går sixpencen og flosshatten smilende side om side, under flagget av Nordnæs Bataillon. Det er en 17. mai-aktig scene, men det er faktisk 3. mai, stiftelsesdagen for buekorpset, som for øvrig var et såkalt «lørdagskorps» i starten, altså et for de bedre stilte, som hadde fri.
[ Linn Stalsberg: Å slippe å slåss som en mann ]
17. mai feirer vi nasjonalt samhold. Det er ofte vanskelig å forklare for folk som ikke er vokst opp i Norge at den norske versjonen av nasjonalisme er ganske progressiv og inkluderende. Helt fra Wergeland startet barnetoget, har grunnlovsdagen vært forbundet med fredelig sameksistens i en ung nasjon.
Fellesskapet kommer ikke bare fra en god feiring. Langt viktigere så kommer det fra institusjonene vi har for fordeling av makt: parlamentarismen, flerpartisystemet, og trepartssamarbeidet for arbeidslivet, som oppsummeres i det vakre ordet konfliktpartnerskap.
Det handler om den grunnleggende innsikten at det holder ikke å gå i tog sammen og beundre hverandres bunader. Vi må også ha måter å håndtere de interessemotsetningene som naturligvis finnes i alle samfunn, også velfungerende demokratier som Norge.
[ Lars West Johnsen: Han må sette en slags rekord i å møte seg sjøl i døra ]
En bok alle politisk interesserte kan ha glede av, er Anders Johansen og Jens Kjeldsens samling av politiske taler, helt fra 1814 til vår tid. Den heter «Virksomme ord». I innledningen til denne «talte norgeshistorien» gjør de et hovedpoeng av at offentligheten vår, ja, faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av konflikt. «Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, og spør: «Har vi kranglet oss fram til et fellesskap? Er dette et paradoks?» Nei, for det at alle parter kan si tydelig ifra om sine interesser er tvert imot et tegn på stabilitet. Slik kan man forstå definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen som nasjonsbygging: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning».
Jeg er ofte enig med Einar Lie, men ikke i setningen «ingen var uenig i disse» for å beskrive etterkrigstidens politiske dragkamper. Hele historien vår er full av kamper, og kanskje spesielt om fordeling av godene.
Det var derfor Gro Harlem Brundtland humoristisk ga et par forgylte bremseklosser i gave til Kåre Willoch i forbindelse med Høyres 100-års fødselsdag, men også skrev ganske krasse artikler om det borgerlige partiet på 80-tallet. Mens politikere fra Høyre ofte trekker fram liberaliseringen av TV-monopolet, og kanskje i litt mindre grad nå, boligmarkedet, som viktige reformer fra samme tidsperiode.
[ Jo Moen Bredeveien: Et forsøk på å forsone oss som kjører, de som går og deg som sykler. ]
Norgeshistorien er aldri fri for interessekamp. Men det betyr ikke at fellesskapet svekkes. Snarer tvert imot. Det skaper det Lars Laid Iversen har skrevet boken «Uenighetsfelleskap» om. Det at vi kan ha åpne kamper om alt fra arbeidslivets spilleregler til altruistisk surrogati gjør oss sterke til slutt.
Dette er viktigere enn noen gang, når demokratiet er under angrep mange steder i verden, til og med i vårt eget Europa. Så på forskudd: Gratulerer med dagen! Det er lov å krangle og gi komplimenter for bunaden.
Slik ble 17. mai feiret landet rundt i fjor: