Kommentar

Døden bak styret

Du som nesten kjørte på guttungen min: Lær deg reglene – eller parker sykkelen.

Alle som sykler i byen, må kunne noen grunnleggende regler. Eller parkere sykkelen sin for godt, skriver kommentatoren.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Poden og jeg skulle bare krysse Kjølberggata. Den utgjør en del av Ring 2 i Oslos gatemønster, er ganske bred og nokså heftig trafikkert på ettermiddagen. Guttungen holdt pappa hardt i hånda. Vi så oss godt for, til venstre og høyre og til venstre igjen, slik vi har lært, både liten og stor. Bilene stanset foran fotgjengerfeltet, slik sjåførene bak rattet er pålagt. Vi tok de første, prøvende skrittene ut i gata. Litt for langsomt, helt sikkert, for det er mye fireåringen skal se på og snakke om.

De aller mykeste trafikantene er fotgjengere

Et desperat «hei!» og lyden av tynne gummihjul som skrenset mot asfalten rev oss ut av samtalen vår. Jeg måtte nærmest kaste den lille kroppen tilbake på fortauet igjen, for at tullingen på to hjul i sykkelfeltet ikke skulle treffe ham. Syklisten kom i høy hastighet i den slake nedoverbakken, og hadde ikke det minste lyst til å miste farten før den flate strekningen lenger framme. Han ga derfor blaffen i trafikkreglene – og utsatte min lille gutt for fare.

I forrige uke døde en kvinnelig syklist i en tragisk ulykke. Hun ble klemt i hjel av en lastebil, trolig fordi sjåføren ikke så henne i blindsonen da han skulle svinge over sykkelfeltet til høyre. Det har utløst en debatt om tunge biler i sentrumstrafikken, og om økte krav til blindsonekamera og andre hjelpemidler. Det er en nødvendig debatt.

Men vi trenger også debatten om syklistenes rolle i bytrafikken. Like sikkert som at våren er kaldere enn vi ønsker, er det at med snøfrie bygater kommer frustrasjonen over syklister i trafikken. Frustrasjonen – og frykten. Som bilist er det frykten for å kjøre på en av dere som sitter i kroppen. Som myk og gående er det å måtte hoppe unna. Som pappa … Jeg tør ikke tenke tanken helt ut.

Og det gir meg lyst til å hytte neven mot den minst myke av de myke trafikantene. Mot deg som nesten kjørte på guttungen min. Mot deg som kom i altfor høy hastighet ned Uelands gate lenger vest i byen og nesten krasjet i bilen min da jeg hadde blinket, sett og sett igjen før jeg svingte over sykkelfeltet for å kjøre opp mot St. Hanshaugen. Det ikke er meg inne i bilen min dette er farlig for. Det var ditt liv som var i fare.

Og du som ikke skjønner at kravet om stans i fotgjengerfeltet ved porten til skolen vår også gjelder deg som syklist, og derfor skremmer vannet av barna hver eneste dag og kanskje vil kjøre på ett av dem før skoleåret er omme: Du er et egoistisk menneske som må parkere sykkelen din for godt. Eller du må lære deg trafikkreglene.

Det bygges dedikerte sykkelstier i Oslo og andre deler av landet. Det er bra. Sykkel er et glimrende framkomstmiddel. Men det er også et farlig fartøy. De store, delvis motordrevne lastesyklene som det blir stadig flere av, minner mest om en bil. Og de kjøres av altfor mange som ikke kan – eller bryr seg om – trafikkreglene.

Flere av mine venner har tatt førerkortet for bil i voksen alder. Uten unntak har det gitt dem en aha-opplevelse om hvordan de lenge har vært en trussel der de syklet rundt i byen. Med større forståelse for reglene og for hvordan trafikkbildet fungerer, har de blitt tryggere syklister – for seg selv og alle oss andre.

Dere andre, du som sykler rundt uten å kunne trafikkreglene, utgjør en stor og unødvendig fare. Mitt liv som småbarnsfar har overbevist meg om at vi må innføre et trafikalt grunnkurs for syklister, og sørge for at noen håndhever reglene. Fordi du som leser dette og blir provosert, er en trafikkbølle.

I mellomtiden får vi håpe det er nok å minne alle syklister om denne enkle sannheten: De aller mykeste trafikantene er fotgjengere, og mange av dem er bittesmå. Om det ikke gjør inntrykk på deg, får du heller parkere sykkelen din for godt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen