Kommentar

Ubehaget på tallerkenen

Vårt forhold til maten er i ferd med å bli nevrotisk. Hvorfor?

Slakt av svin på Fatland slakteri på Furuset i Oslo blir for mye for kommentatoren. Dine matnevroser er trolig andre – men de finnes.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

En høstdag i 1994 bestemte jeg meg: Aldri mer. Jeg skulle aldri mer spise det vi mennesker kaller «kjøtt». Ikke svineribbe, fårikål, leverpostei. Ingen kjøttfarse eller pølse, aldri mer biff av ku.

Tenåringen er siden blitt voksen. Det har vært mange livsfaser, flere nye byer og land, nye og gamle mennesker har kommet og gått. Jeg har holdt løftet mitt til meg selv. Jeg spiser fortsatt ikke kjøtt.

Det får jeg mye ros for (og mye kjeft når jeg skriver tekster som denne). Folk kaller meg standhaftig og disiplinert. Sannheten er at et annet og mindre flatterende ord er mer treffsikkert. Trolig er jeg bare fremmedgjort.

Jeg velger å lukke øynene og hengir meg til å telle kalorier, for snart er det strandsesong

Det er noe med avstanden mellom dødskampen til dyret og biffen slik den markedsføres i butikken som jeg ikke får til å gå opp. Vi har liksom bare fjernet den tøffe og skitne virkeligheten, skrikene og blodet og stanken. Kanskje er det denne avgrunnen mellom måten vi lever på og den nakne, rå virkeligheten som gjør at slaktet oppleves så brutalt, ja nesten uutholdelig. Ute av syne, men ikke ute av sinn.

Min løsning ble å slutte å spise kjøtt. Det er ikke standhaftig, eller disiplinert. Det er å trekke meg inn i meg selv, en egentlig feig måte å løse et problem som synes uoverstigelig – og som er mye større enn mitt private dilemma.

Min «løsning» bryter med normer og forventninger som er sterke i vår kultur. Den er veldig synlig – det er ikke så enkelt å invitere meg og familien på middag. Men jeg er ikke alene om å slite med maten. Du gjør det trolig, du også. Nettopp det er temaet for den ferske boka «Den vanskelige maten» av Andreas Liebe Delsett.

Utgangspunktet for boka er at maten skaper sjelekval for stadig flere av oss. Vi bekymrer oss for vekta, eller for miljøkonsekvensene av det vi fyller kroppene våre med. Noen er mest bekymret for prisen, andre for kjemikalier og skadelige ingredienser som går via munnen og rett inn i kroppen. Hva har egentlig skjedd med vårt forhold til maten, spør forfatteren.

Mat er arbeidsplasser og lønnsvilkår, noe som gjenspeiler seg i dragkampen mellom staten og bondeorganisasjonene i Norge akkurat nå – og i slavelignende arbeidsforhold andre steder. Mat er det vi stapper i oss, og som gjør for tjukke eller for tynne. Mat er statussymbol. Mange lager maten fra bunnen av, og nyter den med biodynamisk produsert vin. Samtidig som vi passer på å vise hele verden at vi gjør ting på den måten.

Mat er klimautslipp. Rundt 30 prosent av våre totale utslipp kommer fra matproduksjon. Mat er avskoging, uthuling av jordsmonn, overforbruk av vann. Det er dyrevelferd eller mangel på sådan. Og mat er makt. Som Vladimir Putins makt over oss alle når han fører krig i Europas kornkammer. Men også markedsmakt. Det er ikke norske bønder som blir rike på norsk mat. Det er det Reitan-familien som blir, gjennom Rema, og Johansson-familien, som eier Norgesgruppen. Sammen med Coop har disse kjedene kontroll over så godt som hele det norsk dagligvaremarkedet – og tjener seg styrtrike på det.

Mat er mye, nesten alt. Og nettopp derfor er mat vanskelig.

Vi kan stå i butikken og lese innholdsfortegnelsen. Det står ingenting der om at leverposteien kan inneholde etylenoksid, et ulovlig plantevernmiddel, og vil bli trukket tilbake når Mattilsynet oppdager avviket. «Den vanskelig maten» viser at maten vi spiser har gjennomgått en industriell revolusjon de siste 40 årene, parallelt med supermarkedsrevolusjonen, der kjøpmannen på hjørnet er erstattet med de store kjedene, som kontrollerer prosessen fra bunn til topp og bestemmer hva vi får på bordet. Denne matens industrielle revolusjon har gjort at tradisjonelle basisvarer er byttet ut med «industrimat». Det går i hvete, soya og mais, og «alt» er tilsatt sukker, salt og fett.

Det er sant at utvalget av frukt og grønnsaker, av ferske oster og kjøtt og fisk er bedre i en kjedebutikk i dag enn hos den lokale kjøpmannen for 40 år siden. Men det er også sant at mer enn halvparten av det vi kjøper, er bearbeidet til den grad at forskerne kaller maten ultraprosessert. Det er bred enighet om at slik mat fører til at vi blir stadig tjukkere, noe som i sin tur fører til diabetes og andre livsstilssykdommer.

Slik kan det bli når tidsklemma di og matindustriens profittkrav går opp i en høyere enhet. Så prøver noen av oss å løse problemet ved å lage det aller meste helt fra bunnen av. Slik bestemor gjorde. Det er en problematisk løsning. For det første innebærer den en fetisjering av fortida. Som Liebe Delsetts bestemor innrømmet: Hun var egentlig aldri glad i å lage mat. Det var en jobb. Det andre er selvsagt at man skal ha både penger og overskudd for å lage mat på den måten.

Saken fortsetter under videoen

Og som ikke det var nok: Det vi egentlig driver med, vi som står der og lager suppe på økologisk løk og brokkoli, er «kulinarisk luddisme». I alle fall ifølge historikeren Rachel Laudan. I stedet for å omfavne framskrittet, stritter vi imot.

Og her står vi, alle sammen. I villrede, prisgitt mekanismer hinsides vår kontroll. Hjemme hos meg er løsningen å ikke spise dyreskrotter. Samtidig er vi så redde for å påføre barna våre egne nevroser at vi gir dem kjøtt. Og allerede nå kjenner jeg igjen mitt eget problematiske forhold til kjøtt i eldstemann. Han er sju.

Jeg velger å lukke øynene og hengir meg til å telle kalorier, for snart er det strandsesong.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen