Heldig er den bonden som har nok av kuskit i disse dager. Som bonde og musiker Aasmund Nordstoga skriver i Nationen: «Kvart gram skal spreiast på kvar einaste kvadratmeter, slik at me greier oss med minst mogelig mineralgjødsel».
Det er dyrtid, også i jordbruket. Det gjør at det blir ekstra vanskelig for en regjering der Senterpartiet har både finansministeren og landbruksministeren, å gjøre bøndene fornøyd i årets jordbruksoppgjør. Dritvanskelig, faktisk.
Bakteppet for jordbruksoppgjøret burde på noen vis være det aller beste, sett fra bøndenes perspektiv. Krigen i Ukraina har minnet oss alle på at vi ikke kan ta matvaresikkerhet for gitt. Når det kriges i «verdens kornkammer», gir det gode argumenter for den som vil øke matvareproduksjonen i Norge.
Det aller siste Senterpartiet trenger nå, er rasende bondedemonstrasjoner foran Stortinget
Og bøndene har altså sitt eget parti i regjering. Samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet kunne garantere for en gjenoppliving av det store kriseforliket av 1935, da de to partiene, arbeidernes og bøndenes parti, gikk sammen på tvers av klassemotsetninger, og på mange vis la grunnlaget for det moderne Norge.
Slik blir det ikke denne gangen. Årets jordbruksoppgjør vil trolig handle aller mest om å berge stumpene – og om å redde ansikt.
For krigen i Ukraina fører jo ikke bare til en aktualisering av spørsmålet om matsikkerhet. I krigens kjølvann følger også dyrtida. Det er økte priser på drivstoff. Prisen på gjødsel går i været. Alle som bor i landet vårt er godt kjent med strømpriskrisen som har herjet med folk og næringsliv i et halvt år nå. Mange bønder er dessuten heftig belånt, og heftige rentehopp er planlagt i løpet av året.
[ Jakten på den nye oljen – nå igjen ]
Budsjettnemnda for jordbruket heter institusjonen som legger fram grunnlagsmaterialet for jordbruksoppgjøret. Årets tallgrunnlag viser at inntektene til bøndene går kraftig ned. Et allerede voldsomt inntektsgap vokser seg større og større. En industriarbeider tjener rundt 600.000 kroner i Norge. Bondens inntekt er beregnet til 250.000. Under fjorårets jordbruksoppgjør la Budsjettnemnda til grunn en inntektsøkning til bøndene på i underkant av 20.000 kroner per årsverk i 2022. Årets grunnlagstall viser derimot at inntektene ligger an til å synke med over 40.000 kroner i år. Det innebærer et gap mellom fjorårets forventning og årets virkelighet på nesten 60.000 kroner.
Konsekvensen er, ikke veldig overraskende, nesten daglige rapporter i mediene om bønder som melder inn dyr til slakt og gir opp. De har ikke råd til å være bønder lenger. Bondeyrket er i ferd med å bli «en dyr hobby», slik mange bønder lakonisk oppsummerer stoda. De må ha hel- eller deltidsjobber utenfor gården. Siden 2005 er det lagt ned 15.000 gårdsbruk i Norge.
[ Kjell Werner: Nordmenn flest er for dårlige til å svømme ]
Utviklingen mot stadig mer stordrift er ufravikelig. Ole-Jacob Christensen, småbruker og styremedlem i Vestre Slidre MDG, oppsummerer situasjonen slik i Dagsavisen denne uka: «Bare vi mekaniserte, la under oss nabogårdene, bygde store nok fjøs og skapte oss en fortjenestemargin ved å kjøpe billig importert kraftfôr, skulle vi bli konkurransedyktige, og oppnå ‘en inntekt på nivå med andre yrkesgrupper’ (…) Den som føler seg stor og utvalgt i år, vil bli for liten neste år».
Det kan man selvsagt mene er en fornuftig utvikling. Det var en slik filosofi som lå til grunn for Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk da partiet satt med statsråden i sju år under regjeringen Solberg. Smått skulle bli større, og større skulle bli stort. Det går også an å mene at vi i Norge slett ikke trenger å holde oss med en stor bondestand. (Skjønt stor: Det er 41.000 bønder i Norge i 2022), og at vi i stedet kan importere matvarer som kjøtt og korn fra utlandet. Fisk har vi jo nok av.
En mer liberalistisk jordbrukspolitikk er fullt mulig. Men slik er ikke den sittende regjeringens politikk. Og det er her det begynner å bli virkelig vanskelig å se for seg hvordan årets oppgjør skal løses.
[ I valget mellom høyre og ytre høyre valgte Frankrike heldigvis høyre ]
Hurdalsplattformen slår fast at inntektsgapet mellom bøndene og oss andre skal tettes. Stortinget har vedtatt å lage en plan for å nå dette målet. Det vil koste mye penger. Regjeringen lover også å «setje eit mål for sjølvforsyningsgrad av norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôrråvarer, på 50 prosent». Det er en langt mer radikalt enn det kan virke som, og vil kreve store og strukturelle endringer i norsk jordbruk. Og koste mye penger.
Forventningen blant bøndene er at de første skrittene i den skisserte retningen, kommer i årets oppgjør. Landbruksminister Sandra Borch har allerede lovet at regjeringen skal ta regningen for merkostnadene til strøm, drivstoff og gjødsel. Igjen: Det koster mye penger.
Og så har vi et regjeringsparti som ikke tåler et nytt nederlag. Det aller siste Senterpartiet trenger nå, er brudd i jordbruksoppgjøret og rasende bondedemonstrasjoner foran Stortinget. Partiet er helt nede på grunnfjellet sitt. Om regjeringen skal ha håp om å beholde et lite monn av entusiasme, må den bla opp, selv med stramme budsjetter og merutgifter alle vegne.
I motsatt fall beskriver Vømmel spellemannslag hva som venter i sangen «Kuskit og fjøs», som også tittelen på denne teksten er hentet fra:
«Men det som e aller verst med det herre, e det at det bli stadig verre og verre. Staten syg sæ feit og dryg. Regjeringa lyg mens a blunke så blyg. Og samvirkeorganisasjonan e blitt te forargels for folk og for fe. Det sentraliseres og det legges ned. Ja, det bli ailler slut med det!»