Debatt

Jakten på bonden

Jordbruket er påført 15.000 nederlag siden 2005.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nå begynner årets jordbruksoppgjør. Vi er vant til at det er en hard utslagskonkurranse. Forhandlingene har som premiss at en del av oss blir presset ut av næringa på grunn av sviktende økonomi. Årlig gjelder det 600-800 av oss. Siden daværende landbruksminister Terje Riis-Johansen erklærte at «hvert nedlagt bruk er et nederlag» i 2005, kan vi notere oss for 15.000 nederlag.

Forventningene til årets forhandlinger er høye. Bare dekning av økte kostnader er av Budsjettnemnda beregnet til 5,5 milliarder kroner, eller om lag fire vanlige jordbruksoppgjør! Skal vi holde tritt med andre inntektsgrupper, trengs det ytterligere nesten en milliard, og skal inntektsgapet tettes, et par milliarder til hvis målet skal nås innen regjeringsperioden.

«Bli stor, eller pell deg vekk», sa en amerikansk landbruksminister for 50 år siden. Så direkte ærlige har ikke norske landbruksministre vært, men meningen har vært den samme: Vi skulle bli færre, og ble lovet at dette skulle gjøre oss sterkere, slik det het i et norsk slagord fra den samme tida.

Bare vi mekaniserte, la under oss nabogårdene, bygde store nok fjøs og skapte oss en fortjenestemargin ved å kjøpe billig importert kraftfôr, skulle vi bli konkurransedyktige, og oppnå «en inntekt på nivå med andre yrkesgrupper». Slik har jordbruksforhandlingene fungert som en versjon av drittsekk-TV: Jakten på bonden. De beste skulle stemmes inn, vi andre ut. For hver runde med forhandlinger blir det færre igjen. Den som føler seg stor og utvalgt i år, vil bli for liten neste år.

Bondeopprøret har slått sprekker i denne fortellingen om den «framtidsrettete, omstillingsvillige bonden som satser». På tross av årlige tilskudd, kvoteordninger, konsesjonsgrenser og ikke minst målrettete investeringstilskudd, er det nå ekspansjonsbonden som har fått kniven på strupen.

Konkurransen om å bli størst for å produsere billigst, har møtt veggen, og har ingen vinnere. Pengene som pumpes inn i næringa blir ikke værende på gårdene, men forsvinner rett ut til banker, maskinforhandlere og fôrleverandører.

Situasjonen er ytterligere strammet til i år: Dramatisk økte energipriser, gjødselpriser og kraftfôrpriser har gitt de store brukene økte utgifter i flere hundretusenkroners-klassen. Økte renter vil ytterligere forverre situasjonen.

Ifølge FAO har matprisene på verdensmarkedet nådd en historisk topp. Det rammer gårdsregnskapet med økte fôrpriser, og kullkaster ideen om «selvforsyning» basert på import, som er styrende for norsk landbrukspolitikk. Hvorfor tenkte ikke landbrukspolitikerne, landbrukstoppene, rådgiverne og Innovasjon Norge på at noe slikt kunne skje?

Var de totalt uvitende om vår urolige verden utenfor kontorvinduene? Var de så forstokket konservative at enhver ytre endring ble ansett som umulig? Forsto de ikke at gigantfjøsene løsrevet fra lokale ressurser og belånt til over mønet, var korthus som knapt var bygd for laber bris?

Det trengs mer penger for å rette opp flere tiårs feilslått politikk. Men først og fremst trengs det en forståelse av hvorfor det er gått så galt, og en vilje til å forlate en modell basert på industriell og finansiell tankegang til fordel for en agronomisk og biologisk forståelse.

Saken fortsetter under videoen

Vi trenger flere bønder og ikke færre, gårdsbruk tilpasset det lokale ressursgrunnlaget og ikke spekulasjon på verdensmarkedet, vi trenger å bygge opp matjord og biologisk mangfold framfor ensidig satsing på innkjøpte driftsmidler.

Vi trenger en landbrukspolitikk som ser produksjon, ressursbruk, selvforsyning og kosthold som en helhet, og ikke satser ensidig på økte volumer basert på importert fôr.

Og ikke minst: Vi trenger en omlegging av tilskudds- og investeringsmidlene slik at de fremmer et slikt landbruk.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt