Det er mellomvalgår, og det betyr at det er lav aktivitet på flyplasshotellene og andre egnede åsteder for landsmøter. Med noen viktige unntak: Høyre har allerede hatt sitt landsmøte, og ved månedsskiftet samles også Frp på et kongressenter rett ved Gardermoen.
Når begge disse landsmøtene er ferdig unnagjort, vil vi mest sannsynlig få et enda tydeligere bilde av hvor stor avstanden er blitt mellom de to tidligere regjeringspartnerne. Høyre og Frp, som satt alene sammen i regjering fra 2013 til 2017, og i ulike konstellasjoner med Venstre og KrF i perioden etter det, før FrP fikk nok i 2020 og gikk i opposisjon på grunn av en IS-kvinne og hennes syke barn.
[ Også i Norge var det kriminelt å elske en av samme kjønn. Det er bare 50 år siden. ]
Men allerede i onsdagens muntlige spørretime fikk vi øye på hvor langt unna opposisjonen nå er noe som i det hele tatt kan minne om borgerlig samling.
Statsminister Jonas Gahr Støre fikk det første spørsmålet fra Høyre-leder Erna Solberg. Hun var nervøs for den økonomiske ansvarligheten og hadde, tross det strålende solskinnsværet, fått øye på det hun kalte «noen viktige skyer i horisonten». Den siste krisepakken som regjeringen la fram rett før påske, og som skal brukes på en styrking av forsvaret og håndtering av flyktningkrisen i kjølvannet av krigen i Ukraina, kom nemlig uten inndekning. Erna Solberg frykter renteøkninger med mindre den økonomiske ansvarligheten ikke snarest innfinner seg på Statsministerens kontor og i Finansdepartementet.
Av en eller annen grunn forlot Erna Solberg stortingssalen midtveis i Sylvi Listhaugs spørsmålsrekke om økt pengebruk.
Dette er ganske friske fraspark fra Solberg. Av flere grunner. For det første satte hennes egen regjering rekord på rekord i oljepengebruk i de åtte årene den styrte. For det andre la hun selv fram krisepakker uten inndekning, især i forbindelse med pandemien. Men også det nye regjeringskvartalet og den havarerte fregatten Helge Ingstad ville Solberg-regjeringen finansiere «under streken».
Solberg har et poeng når hun peker på at noen av hennes ekstrautgifter kom i en økonomi i fall, og at dagens situasjon roper på et strammere opplegg. Men poenget er ikke veldig sterkt.
Kanskje særlig ikke når vi husker tilbake på hvordan Høyre og Solbergs spinndoktorer forklarte sin egen ekspansive økonomi og roste sin egen krisehåndtering – før pandemien kom. Da var det særlig to kriser som ble hyppig nevnt: Flyktningkrisen i forbindelse med krigen i Syria i 2015 og oljeprisfallet i 2016.
[ Når vi later som misbruk av makt er en sjokkerende, sjelden ting, lar vi det holde på i skyggene. ]
Både oljeprisfallet og flyktningstrømmen var vanskelige saker for Solberg. Men de var av et annet format enn det vi ser nå. I 2015 kom det til sammen 31.145 asylsøkere til Norge, men under 10.000 fikk opphold. Året etter var grensene til Europa praktisk talt stengt. I år regner myndighetene med at det kommer et sted mellom 22.000 og 120.000 bare fra Ukraina. Det planlegges for 60.000. Alle får opphold. Når det gjelder oljeprisfallet, er bildet litt av det samme. Det var en alvorlig krise, men den matcher ikke den cocktailen som folk får servert nå, med energikrise og dyrere strøm, dyrere mat, dyrere drivstoff og stigende rente.
De økende prisene var da også utgangspunktet for spørrer nummer to i spørretimen, Frp-leder Sylvi Listhaug. Hun ville vite hvorfor «regjeringen sitter stille og ser på at vanlige folk og pensjonister flås mens statskassa flommer over av penger fra olje og gass». Av en eller annen grunn forlot Erna Solberg stortingssalen midtveis i Sylvi Listhaugs spørsmålsrekke om økt pengebruk.
De sakene Høyre selv velger å kjøre fram nå – en ny EU-debatt og mer økonomisk ansvarlighet – er ikke egnet til å skape borgerlig samling.
Der Solberg ville stramme inn og snøre igjen, ville Listhaug åpne opp og strø rundt. Støre så ut til å mene at han gjorde passe mye av begge deler. Krisepakker uten inndekning, men ikke så vettløst at rentene øker mer enn det Norges Bank allerede har varslet. Hvordan Frps og Høyres økonomiske politikk – og retorikk – skal kunne forenes til noe logisk konsistent, forble ubesvart i spørretimen. Det henger rett og slett ikke sammen.
EU-spørsmålet er selvfølgelig en vanskelig sak for en regjering som er utgått fra Ap og Sp, og som ledes av ja-mannen Støre og nei-mannen Vedum. I flere spørretimer har tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide – som også er en høyaktuell arvtaker som Høyre-leder etter Erna Solberg – tatt opp Norges tilknytning til EU. Det gjorde hun også onsdag. Hennes poeng er at EU nå integreres så bredt og så raskt at det blir mindre «bredbånd» og kapasitet igjen til å forholde seg til utenforland som Norge. I tillegg har krigen vist hvor uhyre viktig det europeiske samarbeidet er. Vi bør derfor ha en ny EU-debatt.
[ Verden trenger flere redigerte medier, ikke mer hatprat og propaganda. ]
Den saken fikk Søreide og hennes allierte flertall for på Høyres landsmøte – mot Erna Solbergs vilje.
Det har vært sagt og skrevet mye om Jonas Gahr Støres kriser, katastrofer og tabber det siste halvåret. Med god grunn. De har vært mange. Noen selvforskyldte, andre ikke. Men de sakene Høyre selv velger å kjøre fram nå – en ny EU-debatt og mer økonomisk ansvarlighet – er ikke egnet til å skape borgerlig samling. Det kan vise seg at nettopp en splittet opposisjon er det som skal til for at Støre behersker Stortinget bedre.
Det er naturlig at Frp, Høyre og de andre tidligere regjeringspartiene dyrker sin egen profil rett etter et regjeringsskifte. Framover blir det likevel interessant å følge med på hvordan Erna Solberg – eller hennes etterfølger – manøvrerer for å mønstre et troverdig og samstemt regjeringsalternativ fram mot 2025.