«Moden for alderen»

Seksten år. Det er bursdagen min. Jeg får meldinger fra en mann jeg har truffet gjennom aktiviteter på barneskolen, en jeg har sett på som en trygg voksen. Nå tar han kontakt og lurer på hvordan jeg har det. Han kaller meg «smårips» og «pjokken» over private meldinger.

Sytten år. Enda en ti år eldre fyr. Jeg blir kjent med han på en fritidsaktivitet. Han sier han er forelsket i meg. At det ikke er noe galt i det, for jeg er så moden for alderen.

Atten år. En fremmed mann kontakter meg etter jeg har lagt ut et bilde av meg selv på Instagram fra skolen. Han har en kul jobb i et kult miljø. Det går fra smilefjes til dickpicks rimelig fort. Jeg liker det ikke, men svarer han likevel, og sletter meldingene når han ber om det.

Eksemplene ovenfor har fellestrekk. 1. Jeg skjønte ikke hvor upassende de var da det skjedde. 2. Jeg skammet meg i ettertid. Og 3. jeg fortalte det stort sett ikke til noen.

Men jeg forteller det nå. Etter at folk har latt seg sjokkere sånn av at Senterpartiets Odd Roger Enoksen (67) måtte gå av som forsvarsminister fordi det ble avdekt at han hadde et forhold til en tenåring i forrige regjering, føler jeg at må det. Si det klart og tydelig:

Ikke bli sjokkert. Eldre menns utnyttelse av makt og posisjon er veldig, veldig vanlig.

[ – Underbygger et bilde av en regjering der ingenting funker, og det er krise på krise ]

Så vanlig at jeg tror du skal lete en stund før du finner en jente eller dame som ikke på ett eller annet tidspunkt har fått upassende oppmerksomhet fra en eldre mann, hvor maktbalansen er skeiv. En fotballtrener, en lærervikar, en kollega: You name it. Og så står man der, ung og usikker, uten verktøy til å skjønne hva som foregår, eller til å si ifra at det oppleves merkelig eller ubehagelig.

Men du sa ikke nei. Du lot ikke være å svare på den meldingen. Du ble ikke sint, tok ikke avstand. Så du skammer deg. Da tar man ansvar for det alene, tar det på sin driti seg ut-kappe, som vår spaltist Sigrid Bonde Tusvik kalte det da hun skrev om overgrep tidligere i år.

Jenta Odd Roger Enoksen hadde et forhold til skammet seg også. Og det er nettopp skamfølelsen som gjør at så veldig mange aldri sier noe. Jeg tør ikke tenke på hvor mange ministere, lærere, eller sjefer som hadde måttet pakke ned kontoret sitt – om ikke det var for den skammen.

[ Låser ungdommen seg inne på rommet? Dette kan være årsakene (+) ]

Men så må det ofte mer til, enn at den som er utsatt for overgrepet ikke sier noe. Tausheten må strekke seg lenger, for ofte er det noen som vet. Som i Enoksen sitt tilfelle: Han tok med jenta på jobb. Hun var en dårlig skjult hemmelighet. Så da kommer det spørsmålet da, det som kommer hver eneste gang sånne forhold avdekkes, og ukultur pipler fram.

HVORFOR

VAR

DET

INGEN

SOM

SA

NOE?

Stille aksept kalles det. Små doser er mer enn nok: Noen kolleger som ser den andre veien èn gang. En kompis som underspiller alvoret, en sjef som later som hen ikke vet. Noen som rettferdiggjør handlingene. Da blir det mer risikabelt å si ifra, for man er redd noen skal si: Men du var jo med på det? Du sa jo ingenting den gangen? Og så har du valgt å angre deg nå, mange år senere. For oppmerksomhet da, kanskje?

Stille aksept er farlig, fordi den har samme effekten som når noen faller om på gata: Hvis èn bare går forbi, følger resten etter.

På den måten blir det synlig for alle rundt, at den oppførselen som begås, ikke får noen reelle konsekvenser. Det fremstår som «ikke så ille», så den som blir utsatt for det skeive maktforholdet, føler seg litt dum som ser tilbake på det med ubehag.

Men når de først kommer ut under skarpt lys, disse enkelt-skandalene, da sjokkerer de oss jo. Tenårings-pappaer på Twitter har de siste dagene skrevet om hvor ubegripelig de synes Enoksens tidligere forhold er. Vel – begrip det. For det som kommer fram i lyset, er bare toppen av isfjellet.

[ Eksperter: Derfor viser Enoksen svak rolleforståelse ]

Det ligger i menneskets natur å synes at andres skandaler er litt spennende. Med en gang man begynner å snakke om maktsystemer eller metoo, da er det ikke like brennhett lenger. Den tematikken er vi litt lei, liksom. Som om det ikke henger sammen. Som om ikke fortellingen om Enoksen, er et prakteksempel på det metoo handlet om.

«Jeg anså det som en privatsak, ikke metoo eller en partisak» sier Enoksen til VG. Det sier sitt at han tror at han kan definere det selv. Slike saker handler jo ofte om et ubevisst forhold til egen makt, en slags naivitet i kontrollen man har over et annet menneske, når man er eldre, mer profilert. Man gjør det vanskeligere å si nei, vanskeligere å reagere med noe annet enn en litt pinlig latter. Og så får kvinnen skylden likevel. For å ikke ha reagert tidligere. For å ikke ha sagt ifra da det skjedde.

Statsminister Jonas Gahr Støre kommenterer Enoksens avgang:

Når jeg skriver om disse eksemplene i starten av denne teksten, er jeg klar over hva jeg gjør. Jeg legger hodet mitt på blokka, jeg gir folk muligheten til både å tenke og si at jeg må ha hatt et slags ansvar for den seksuelle oppmerksomheten jeg fikk. Det er nettopp det som gjør det så utrygt å snakke om seksuell trakassering.

Eller så risikerer vi å bli «hun metoo-dama». Folk snakker mye om hva slags evigvarende stempel det var for dem som fikk avdekket fortiden sin under kampanjen i 2017. Men vi snakker lite om kvinnene som har betalt prisen for å snakke ut siden. Mens mannen som utnyttet dem, fortsetter karrieren – for han er jo en god politiker. For vi trenger jo han.

Vi er ikke ferdige med dette. Vi kan ikke bare gå forbi den som ligger bevisstløs på bakken, og håpe at det kanskje er en annen som kommer til å stoppe opp en dag. Du må rett og slett være den personen selv. For å kunne gjøre det, må du starte med noe ganske enkelt:

Tro på at det skjer.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen