Hurdalsplattformen er «skrevet av kjærlighet til industri og energi», kunne Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) fortelle da han lanserte regjeringens tilleggsmelding om energi fredag. Det er store, forpliktende ord.
Tilleggsmeldingen skal vise vei i en kaotisk verden. Det er krig i Europa. EU skal gjøre seg så uavhengig av russisk olje- og gass som mulig – og Norge vil bidra. Vi har dratt på oss skyhøye strømpriser på grunn av kabeloverført smitte fra et kaotisk europeisk kraftmarked. Og FNs klimapanel slår fast at vi må kutte oljeforbruket med 60 prosent innen 2050.
Regjeringen har fått en nesten helt umulig situasjon i fanget, som krever ekstraordinært politisk håndverk
Situasjonen krever tydelige svar. Det får vi ikke i denne tilleggsmeldingen, og det til tross for at ulike statsråder har pekt på den som en slags plan som skal gjøre alle andre planer unødvendig.
For all del, det er mye politikk i meldingen. Det er ambisjoner for havvind. Vi skal satse på hydrogen og kutte utslippene fra oljeproduksjonen. Etter tre år med full stopp skal vi igjen åpne for å bygge vindkraftverk på land – men bare så lenge kommunene selv ber om det. Forutsigbart nok skaper det så sterke reaksjoner at resten av meldingen drukner. Det er synd – det er nok annet å ta tak i her.
Visjonene og diskusjonene er mange, men tallene og årstallene er få. Det skal bli enklere og raskere å bygge ut havvind. Hvor mye enklere og raskere får vi ikke vite. Det snakkes om rimelig og ren energi til industrien, men mindre om hvordan det skal skje når vi er kabelknyttet til det europeiske energimarkedet. Det er et umettelig marked i overskuelig framtid. Så lenge overføringskapasiteten finnes, vil norsk kraft gå ut av landet i en stri strøm nesten uansett hvor mye mer vi produserer. På bekostning av industriens behov, og dermed også vår mulighet til å komme i gang med et grønt industriløft.
[ Magnus Forsberg: Skru på de #%&* fotoboksene! ]
Dette er «ikke sluttpunktet, men startpunktet» for regjeringens energipolitikk, lovte Aasland. Det kommer mer, i anbefalinger fra nettutvalg før sommeren og energikommisjon like før jul. Tilleggsmeldingen lover nye tiltak i neste statsbudsjett. Det er fint – men også avslørende.
Det er overraskende for alle som snakker med folk og leser i sosiale medier, hvor lite regjeringen tar innover seg raseriet rundt strømprisene. At vi er i en situasjonen som krever handling – her og nå. Strømstøtten er forlenget, og det skal legges til rette for bedre fastprisavtaler. Gode grep. Dessuten skal Husbanken brukes til å bidra med midler til ENØK-tiltak. Det er også bra. Men det roer ikke gemyttene. Selv med strømstøtte, betaler folk sør for Dovre strømpriser på historisk høyt nivå, og ingenting tyder på en stabilisering på kort sikt.
Dette er ikke en særlig vågal påstand: Så lenge regjeringen fortsetter å lappe på vår rolle i et dysfunksjonelt europeisk energimarked og håper at det går over, vil den tape velgere. I alle fall juniorpartner Senterpartiet.
[ Jonas Bals: Fagforeningsknusing på norsk ]
Det er også et spørsmål hvor lenge regjeringen klarer å holde laget samlet. De første havvind-prosjektene som kommer en gang før 2030, ifølge meldingen, skal være såkalt «radiale». De skal altså bare kobles til Norge. Men ambisjonen er å produsere så mye havvind at det virkelig monner. Da vil det være naturlig, sa Aasland under pressetreffet fredag, å selge kraften til utlandet. Da snakker han om hybridkabler, altså å koble kraften til både Norge og Europa. Det har Senterpartiet sagt helt utvetydig at partiet ikke vil være med på.
Og slik går dagene. Regjeringen har fått en nesten helt umulig situasjon i fanget, som krever ekstraordinært politisk håndverk. Jonas Gahr Støres mannskap har til gode å vise at den besitter slike ekstraordinære evner.
Det er fint med en regjering som sier den elsker industri og energi. Det er enda finere med en regjering som viser det i praksis.