Kommentar

Hva brast så høyt der?

Et forsøk på å forklare hva som har truffet Senterpartiet etter valgnatta.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det har ikke manglet på karakteristikker av finansminister og Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum de siste ukene. «Et politisk geni i grønt turtøy» er nå «en tom dress». Han er gått «fra politisk komet til floskelmaskin». Også undertegnede har spurt «Trygve, hvor er du?».

Det går ikke så bra for Senterpartiet om dagen, med andre ord. Men om vi skulle se bak overskriftene og karakteristikkene en stakket stund – hvorfor er det slik?

Noe er uforskyldt. Som kollega Hege Ulstein så presist beskrev det forleden: Regjeringen vant valget i et land som ikke finnes lenger. Bensinprisen stiger til ukjente nivå, strømmen er historisk dyr og rammene for statsbudsjettet er trange. Dyrtid truer, og verden er i krig.

Sp kjempet en moderne variant av kampen mot embetsmannsstaten

Det er også sant at slike forklaringer bare forklarer litt av misnøyen med Senterpartiet. Hvorfor sliter de så mye mer enn regjeringskollega Arbeiderpartiet? Vi vanlige folk er ikke dummere enn at vi skjønner at mye er forandret. Vi må grave dypere for å finne ut hvorfor så mange forlater Vedum & co. Da vil vi finne at det er en slags kontrakt med velgerne som er brutt etter at Senterpartiet fikk plass ved kongens bord.

Som vanlig når man skal analysere det norske samfunnet, må man ty til Stein Rokkan og hans teorier om konfliktlinjer i samfunnet. Teorien gjelder langs flere akser, blant annet geografi, økonomi og kultur. Disse tre konfliktlinjene har stått, og står, sentralt i Norge. Tenk sentrum mot periferi, motkulturene og kampen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Den klarer ikke å bygge en folkebevegelse som ikke skriver seg inn i disse.

Det Senterpartiet som fosset fram på meningsmålingene, hadde grepet om alle disse linjene. Senterpartiet trodde faktisk på hele Norge. Profilerte Sp-ere så og snakket med folk over hele landet, også «taperne» i den stadig akselererende moderniseringen. Munnhellet «sosiale og geografiske forskjeller» tok inn over seg både akse én og to.

Og selv om det var det andre regjeringspartiet som lovte at det var «vanlige folks tur», var vi mange som ga Senterpartiet æren for den vendingen i sosialdemokratiet. Vanlige folk som i folk med vanlige lønninger, ja visst, men også som i ekteparet med to barn, rekkehus, bensinbil og fotballtrening, korps og campingvogn.

Slik knyttet Senterpartiet velgere over hele landet til prosjektet sitt. Partiet gjorde folkelighet til en dyd, og snakket ikke om, men med. Når partiet tok taxinæringen på et annet alvor enn de andre partiene, handlet det om at Vedum hørte næringens frustrasjoner. Politikken på området ble utviklet i tett kontakt med bransjen, ikke ved et skrivebord.

Vedum snakket om folkestyre. Om kampen mot embetsmenn som Svein Gjedrem, styrelederen i Helse Sørøst. Det var folket, gjennom deres valgte tillitsmenn, som skulle styre, ikke byråkrater og direktører som ikke står til ansvar for noen. Det er en moderne variant av kampen mot embetsmannsstaten, det. Der Christiania heter Oslo og Stockholm er flyttet til Brussel. Og Vedum turnerte den lange konfliktlinjen suverent.

Senterpartiet plasserte sunt bondevett som motpol til styringsformen New Public Management og nyliberalismen, og var på sitt aller beste når de kunne koble enkeltsaker på sin politiske analyse av samfunnet i stort. Som når partileder Vedum begrunnet motstanden mot salg av Ullevål sykehus-tomta slik: «Det blir helt feil å utvikle landets hovedstad ut fra bedriftsøkonomisk tenkning».

Det ligger en helt ny kurs i det utsagnet, som skapte entusiasme blant dem som føler at de slåss mot en ugjennomtrengelig mur av ufravikelighet, at utviklingen bare må være slik, og det er intet vi kan gjøre. At politikk ikke lenger virker. I sine beste øyeblikk klarte Senterpartiet å skrive kampen mot norsk medlemskap i EU inn i dette narrativet. EU er ikke bare én politisk sak, det er selve saken, den som definerer utviklingen av resten av samfunnet, kunne det hete da. Og at politikken skal styre markedet, ikke omvendt. Og selvsagt skal vi ha nasjonal kontroll over naturressursene. Som vannkrafta.

Det er mange spor av dette i Hurdalsplattformen. Men så kom hverdagen, og på toppen kom krigen. Senterpartiet ble medansvarlig for å forvalte et regime som partiet hadde ropt seg hese imot. Strømprisene og regjeringens mantra om å ikke gripe inn i markedet, peker tunge til velgerne som trodde de hadde valgt noe annet.

Senterpartiet ble, omtrent over natta, bare enda at parti som administrerer AS Norge. Og selvsagt etter den styringslogikken vi er blitt så vant til, der markedet er hersker og konge. Og så bøter man litt mer enn høyresiden på de sosiale utslagene.

Det er mange velgere der ute som vil en annen vei. Valgresultatet viser det med all overtydelighet. Nå er denne gruppa skuffet. Og det er Senterpartiet, som var den tydeligste målbæreren av et alternativ, og i tillegg mangler grunnfjellet som regjeringspartneren har, som straffes hardest.

Så kan partiet selvsagt reise seg igjen. Ingenting er ennå tapt – kanskje. Men da må partiet trolig tilbake til utgangspunktet, til den grunnleggende og radikale, og samtidig på mange måter dypt konservative, kritikken av utviklingen i det norske samfunnet.

Følelsen av at partiet for lett solgte flybasen på Andøya og Ullevål sykehus i bytte med makt, må byttes ut med tro på et parti som kjemper for de store sakene og de lange linjene. Ikke «bare» for pendlerfradrag og moderat strømstøtte for å dempe konsekvensene av et marked ute av kontroll.

Da vil det være håp – både for Senterpartiet og om en kursendring for Norge. Om det ikke skjer, vil Vedum se at Norge brast av si hand fordi han ikke helt våget å spenne buen da han hadde muligheten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen