The Union forever defending our rights; Down with the blackleg, all workers unite; With our brothers and our sisters; Together we will stand; There is power in a Union – Billy Bragg, «There is Power in a Union»
Når du leser dette er de ansatte på Amazons lagerbygning JFK8 på Staten Island i New York i USA i ferd med å skrive historie. De skal stemme over om de vil ha en fagforening. Og Amazon, som er USAs nest største arbeidsgiver og hvis eier er verdens rikeste mann Jeff Bezos, skjelver såpass i buksene at selskapet gjør alt det kan for å hindre dem i å stemme ja.
Politiet fjerner agitatorer. Amazon har fylt lagerlokalet med anti-organiseringsbudskap. På plakater, skilt, TV-skjermer, toalett og gjennom QR-koder som leder til en nettside driftet av Amazon, sprer bedriften budskapet om å stemme nei. De sender sms-er og brev til de ansatte. Alt skjer på to språk for at budskapet skal hamres inn i alle ansatte. «Vote NO» og «Vota NO».
Vårt organiserte arbeidsliv må vernes – og styrkes
Sett bort fra de moderne hjelpemidlene, kunne det hele vært hentet fra historiebøkene. Det minner om arbeiderbevegelsens første, spede forsøk på å organisering for over hundre år siden. Det er David mot Goliat. Verdens rikeste mann mot en sped arbeiderstyrt og crowdfunded fagforening. Det er like håpløst som det var den gangen for over hundre år siden – og de gir seg ikke. I et USA der fagforeningsknusing og nedgang i organiseringsgraden har vært dagens orden i snart 50 år.
Det er ikke bare de Amazon-ansatte som prøver å organisere seg. Kaffekjeden Starbucks har rundt 9.000 utsalgssteder i USA. Nå har ansatte på 150 av disse bedt om å få stemme for å organisere seg, og ved seks av dem har de allerede stemt ja. Det kan jo virke smått, men det er et stemningsskifte. En begynnelse.
Tiårene med nedgang i organiseringsgraden sammenfaller perfekt med det stadig økende gapet mellom topp og bunn på inntektsstigen. Et eksempel: Hos matvaregiganten Kroger var medianlønnen rundt 215.000 kroner i fjor. Det er 22 prosent lavere enn i 1990, justert for inflasjon. Toppsjefen hadde en inntekt på rundt 195 millioner kroner i 2020. Sagt på en annen måte: Det er 900 ganger mer enn de ansatte. Tidligere i år brøt det ut en kort streik ved Kroger. Om utviklingen fortsetter, kommer de ansatte kanskje sterkere tilbake neste gang.
For vinden er virkelig i ferd med å snu. En undersøkelse utført av Gallup viser at støtten til fagforeninger i den amerikanske befolkningen er på sitt høyeste siden 1965. 68 prosent støtter retten til å organisere seg. Som Robert Reich, arbeidsminister under Bill Clinton på 1990-tallet og nå et internettfenomen med sin kritikk av amerikanske oligarker og økende forskjeller, skriver på Twitter: «That is a big, big deal».
[ Et forsøk på å forklare hva som har truffet Senterpartiet etter valgnatta ]
Det er langt fra USA til Norge, både geografisk og hva virkeligheten på arbeidsmarkedet angår. Men det som skjer på den andre siden av det store havet er på mange måter en «stor, stor greie» også for oss som lever i sensosialdemokratiet. Det kan tjene som et varsku. Og et håp.
Vi snakker mye om det organiserte norske arbeidslivet. Om trepartsmodell og organiseringsgrad. Det gjør vi med all rett. Norge er et av få land i verden som knapt har innslag av det som på engelsk heter «working poor», folk i arbeid som tjener så lite at de er fattige. Vi har sterke fagforeninger og fortsatt relativt små lønnsforskjeller.
Men det er også sant, som avisa Klassekampen skriver om denne uka, at folk i arbeid likevel havner i matkø for å brødfø seg. At lønnsforskjellene mellom topp og bunn stiger, og at organiseringsgraden synker.
Like i underkant av 50 prosent av arbeidstakerne i Norge er organisert. Men det tallet skjuler like mye som det avdekker. I delene av arbeidslivet som trenger fagforeninger mest, er tallet mye lavere. 80 prosent av de ansatte i offentlig sektor er organisert, mot 38 prosent i privat sektor. I byggebransjen i Oslo-området anslår man at bare 10-20 prosent er organisert.
[ Dagsavisen mener: Oslo viser vei ]
Vi er heller ikke ukjent med forsøk på fagforeningsknusing, om enn mer subtilt enn det vi ser hos Amazon. I 2020 ga Schindler avskjed til hovedtillitsvalgte blant heismontørene. Elvarekjeden Elkjøp forsøkte seg i fjor med at ansatte måtte velge mellom bonus og tariffavtale, og konkurrenten Power at de måtte velge mellom ulempetillegget i tariffavtalen eller bonuser. Legg til at arbeidslivskriminalitet og sosial dumping øker i omfang siden østutvidelsen av EU i 2004 og frislippet av bemmaningsbransjen noen år tidligere.
Vi er ikke immune. Vårt organiserte arbeidsliv må vernes – og styrkes. For den som måtte ha glemt det: Dagens Norge er et resultat av klassekamp. Det er en kamp som aldri vinnes for evig og alltid, ikke av noen av partene. Og styrkeforholdet er i konstant endring.
I USA har en langt dårligere organisert arbeiderbevegelse gått på mange flere og styggere nederlag enn den norske. Nå hever mange neven og tar opp kampen. Det ser kanskje håpløst ut, men det gjorde det også før. Også her. Og denne sannheten er den samme da som nå: «There is Power in a Union».