Kampen om sjela i arbeidslivet vårt

En mandag kveld i januar 2019, for snart to og et halvt år siden, kjørte en helt vanlig bil av merket Honda ned Schweigaards gate i Oslo. Det satt fire menn med østeuropeisk bakgrunn inne i bilen. «Det blå, blinkende lyset fra politibilen blandet seg med det gulaktige lyset fra gatelyktene. Et kort tut med politisirenen, og de fire i bilen skjønte at det var dem politiet skulle ha tak i».

De to mennene i forsetet identifiserte seg. Sjåføren med sitt ukrainske pass og et HMS-kort som viste at han jobbet på en byggeplass, mannen i passasjersetet viste fram et estisk ID-kort. Han var, skulle det vise seg, en statsløs russer som bodde i Estland, når han da ikke var på jobb i Norge.

De to mennene i baksetet identifiserte seg også. Begge var fra Ukraina, men hadde hvert sitt falske ID-kort fra Bulgaria på seg, med falskt navn. En av dem hadde allerede vist politiet sitt ukrainske pass med et annet navn enn det som framgikk av det bulgarske ID-kortet. Politiet skjønte at her var det noe som ikke stemte.

Alle fire ble tatt med til politihuset på Grønland, som ligger bare noen hundre meter unna stoppestedet i Schweigaards gate. De måtte tilbringe natta i vaktarresten. Allerede neste dag var de to i forsetet vist ut av landet. De hadde jobbet i Norge, men uten arbeidstillatelse. De to mennene i baksetet, derimot, ble satt i varetekt i fire uker.

De to hadde nettopp gjennomført sin første arbeidsdag her i landet da politiet stanset dem. Det skulle også bli den siste.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet en kampen om sjela i det norske arbeidsliv

—  Torgny Hasås

Avsnittet over er hentet fra den ferske boka «Norge i svart, hvitt og grått», som er skrevet av journalist Torgny Hasås. Boka handler, som undertittelen forteller i klartekst, om en stor trussel mot det norske arbeidslivet og i forlengelsen av hele samfunnet vårt: «Arbeidslivskriminalitet i Norge». I forfatterens ord fra forordet:

«Kampen mot arbeidslivskriminalitet er kampen om sjela i det norske arbeidsliv».

[ (+) Texas i taxinæringa: – For mange vil dette bli et ulevelig yrke ]

I det at det pågår en kamp, ligger det en erkjennelse av at dette kan vippe i flere retninger, at det faktisk kan gå helt galt. At det vi gjerne snakker så varmt om – enten vi står på venstre eller høyre side politisk – som «den norske modellen», det organiserte norske arbeidslivet, faktisk er i en situasjon der vi må kjempe for at modellen skal overleve. Slåss for dens sjel.

Hvordan har vi havnet her, i en situasjon som får journalisten, den tidligere RV-rådgiveren på Stortinget, fagforeningsmannen, elektrikeren og årets ildsjel i Oslo-idretten i 2020 til å skrive en hel bok om hvor ille det er fatt?

Se østover og bakover

For å forstå hvorfor denne boka måtte skrives, og hvorfor det ikke er helt uvanlig i Norge i vår tid at fire østeuropeere som gripes av politiet blir sendt ut av landet eller varetektsfengslet, må vi gå flere år tilbake i tid, og egentlig se langt utover Norges grenser. Det er nemlig en tung, global superstruktur som ligger som forutsetning for det hele, argumenterer Torgny Hasås: Vi lever i historiens største folkeforflytning. Norge er ikke en isolert øy, og derfor vil også vi her langt oppe mot nord merke at vi lever i en tid der store menger mennesker flytter på seg.

Men det er bare en del av forklaringen. Et samfunn kan forholde seg til den virkeligheten på ulike måter. Og det er ikke helt sikkert at alle de politiske valgene som vi har gjort her til lands de siste 20 til 30 årene, er de aller beste.

Bemanningsbyrået står i en ende, arbeidskjøperen i et annet – og arbeidstakeren i det tredje

Det er vanlig å snakke om østutvidelsen av EU i 2004, da Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, og Slovenia, i tillegg til middelhavslandene Kypros og Malta, ble en del av unionens indre handels- og arbeidsmarked, som det store vendepunktet. Det var da grensene ble åpne østover, heter det, at det norske arbeidslivet kom i skvis, ettersom det kom stadig flere mennesker til landet som var villige – eller tvunget – til å jobbe under helt andre forhold enn vi som er vokst i dette landet. I 2007 kom også Romania og Bulgaria inn i det felleseuropeiske markedet, noe som skulle øke presset ytterligere.

Torgny Hasås er selvsagt ikke uenig i at EUs utvidelse i 2004 kanskje er den viktigste faktoren i utviklingen i det norske arbeidslivet. Men han mener det som skjedde noen år tidligere også må få sin del av ansvaret.

I mars 1998 satte regjeringen Bondevik ned det såkalte Blaalid-utvalget, etter utvalgets leder, direktør i Statskonsult Johan Blaalid. Utvalget skulle se på muligheten for å tillate privat arbeidsformidling i Norge – altså om bemanningsbransjen skulle få friere tøyler. Utvalget konkluderte med å anbefale at arbeidsutleie og privat arbeidsformidling skulle bli lov. Stortinget gikk inn for anbefalingen. Fra 1. juli 2000 ble det fritt fram for å leie ut arbeidskraft i Norge.

I Torgny Hasås’ analyse innebærer det en radikal omlegging av forholdene på arbeidsmarkedet. Ansettelse har tradisjonelt vært, og er fortsatt som hovedregel, et en til en-forhold i Norge, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Blaalid-utvalget og den påfølgende lovendringen gjorde at mange arbeidstakere nå havnet i et trekantforhold: Bemanningsbyrået står i en ende, arbeidskjøperen i et annet – og arbeidstakeren i det tredje.

– Det endrer spilleregelen og maktforholdet i arbeidslivet, sier Torgny Hasås om det som skjedde i 2000.

Hasås har tatt imot journalisten til en prat i bakgården sin. Om boka og om situasjonen i det norske arbeidslivet. Det blir noen intense timer med elendighetsbeskrivelse.

Og en god del drypp av håp.

[ Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen! ]

Tilbudssjokket

På den tiden Blaalid-utvalget leverte sin konklusjon, jobbet Torgny Hasås i avisa Klassekampen. Klassekampen var fortsatt en liten avis, og de ansatte tjente dårlig. Derfor, forteller Hasås denne tidlige sommerdagen i 2021, søkte han seg over til LO, som informasjonsmedarbeider.

Det skulle ta sin tid før LO til slutt tok sjansen på å ansatte en raddis med bakgrunn i RV (Rød valgallianse, partiet som nå heter Rødt) og Klassekampen. Han søkte jobben i august 2003. Først ti måneder senere fikk han ansettelsen.

Hasås husker fra det siste intervjuet utpå våren i 2004, der selveste LO-lederen Gerd-Liv Valla var med, at han snakket om sin bekymring for den nært forestående østutvidelsen av EU. Han hadde fulgt temaet tett som journalist, og så klart for seg at et «tilbudssjokk» av arbeidskraft i kombinasjon med lovendringen som åpnet for utleie av arbeidskraft, ville skape en ny situasjon på det norske arbeidsmarkedet.

LO-ledelsen var mindre bekymret, minnes han. Nesten 20 år senere er det liten tvil om at Hasås’ analyse var bedre enn ledelsens.

Tilbudssjokket etter åpningen østover i 2004 endret alt. Plutselig var det knapt begrensninger i tilbudet av billig arbeidskraft.

Kombinasjonen av åpningen for bemanningsbransjen og tilbudssjokket har vært dynamitt for norsk arbeidslivet, sier Hasås. Og han har tall å slå i bordet med:

Fram til 1. juli 2020 var utleie av arbeidskraft forbudt i Norge. Så kom Blaalid-utvalget og den påfølgende lovendringen. Ved utgangen av 2020 var det registrert 6607 bemanningsforetak i Norge. I 2004 bodde det 2741 polske statsborgere i landet. 16 år senere bor det 108.000 her.

– Veldig, veldig mange østeuropeere som kommer til Norge, kommer via bemanningsbyråer. De får et skjevt syn på det norske arbeidslivet, sier Hasås.

Disse arbeidsfolkene forholder seg til bemanningsbyrået som om det var arbeidsgiver. De blir pådyttet forskjellige arbeidsgivere. De blir ikke kjent med rettighetene sine her i landet, og vet ikke at de kan stille krav.

– Bemanningsbyråer er det motsatte av den norske modellen, sier Hasås.

Les også: Koronakrisen har gitt oss en forsmak på fremtidens arbeidsliv

Et brennpunkt i norsk politikk

Etter flere år som informasjonsmedarbeider i LO, søkte Hasås seg over til LO Aktuelt. Som journalist i fagbevegelsens eget hovedorgan fikk han tilgang til alle sider i fagbevegelsen. Han fikk enda dypere kunnskap om utviklingen i arbeidslivet. Det resulterte i at han var redaktør for boka «Det mørke arbeidslivet», som ble utgitt i 2017. Temaet er det samme som i den ferske boka han sitter og blar i nå, i den strålende junisola.

Han satt med mye kunnskap både om enkeltskjebner og den politiske situasjonen som hadde ført oss inn i en ny og ukjent situasjon. Det var den personlige årsaken til at han ønsket å skrive en folkeopplysende bok om hva som skjer i arbeidslivet vårt. Den viktigste årsaken var likevel at temaet er viktig. Og at arbeidslivskriminalitet er et spesielt saksfelt, fordi det forener både venstre- og høyresiden, om enn av forskjellige årsaker.

Arbeidslivet er venstresidens domene, mens Høyre og FrP ønsker å være lov og orden-parti. I dette saksfeltet møtes begge. Arbeidslivskriminaliteten er et brennpunkt i norsk politikk, sier Hasås.

Hasås oppsummerer i boka flere av metodene som benyttes av kriminelle aktører i arbeidslivet:

• Utenlandske kriminelle bruker gjerne profesjonelle norske hjelpere – advokater, regnskapsførere og lignende – som kjenner det norske systemet og bistår med å skjule spor og trenere saker.
• De flytter virksomheten fra bransjer med mye kontroll over til bransjer med mindre kontroll men større tilgang til offentlige midler. Malerbransjen har vært utsatt for kriminelle aktører lenge. Ettersom myndighetens kontroll med bransjer har økt, har mange flyttet seg over til helse- og omsorgsbransjen, viser Hasås. Flere skal også ha fått sin del av støtteordningene under den pågående pandemien.
• Mange bruker ordningen med enkeltpersonforetak i stedet for å ansette arbeidstakeren. Det gjøres for å unngå å forholde seg til allmenngjort lønn i bransjer der det er aktuelt, men også for å slippe arbeidsgiveransvar, arbeidsgiveravgift og feriepenger.
• Bruk av fiktive enkeltpersonforetak, som er opprettet for å skaffe opphold i Norge på feilaktig grunnlag, eller til å oppgi forhøyede lønnsinnberetninger som gir mulighet til å heve stønader på falsk grunnlag.
• Mange skjuler svart, ulovlig virksomhet bak en hvit fasade. I en del av selskapet utføres alt etter boka. Her må myndighetene gjerne komme på kontroll. I den andre deler skjer alt svart, for eksempel med bruk av ulovlig arbeidskraft og fiktiv fakturering.
• Fiktiv fakturering anvendes hyppig. Det innebærer at hovedentreprenøren benytter seg av underentreprenører som bruker svart arbeidskraft – med hovedentreprenørens viten eller ikke. Ved utført arbeid sender underentreprenøren regning, og får betalt av hovedentreprenøren. Samtidig har underentreprenøren opprettet en mengde såkalte utbetalingsselskaper som ikke har ansatte, men som likevel sender faktura til underentreprenøren der det ser ut som om ansatte i utbetalingsselskapet har utført deler av oppdraget. Underentreprenøren betaler disse fakturaene, men så fort pengene er inne på konto, tas de ut i kontanter og leveres tilbake. Noe av pengene går til å betale de ansatte svart, resten går lomma til underentreprenøren. Som dessuten trekker fra disse fiktive utgiftene for å få ned det skattbare overskuddet. Og til å skaffe seg et underskudd i momsregnskapet. Siden dette underskuddet refunderes av staten, blir slik virksomhet statsfinansiert arbeidslivskriminalitet.

Dette er bare noen av metodene Hasås er innom i boka, både teoretisk og hvordan de faktisk har blitt brukt i virkeligheten. Han er også innom aktive konkursryttere, juks med det såkalte d-nummeret som utdeles til alle som jobber i Norge uten norsk personnummer, arbeidsgivere som krever deler av lønna tilbakebetalt, som deler «den hvite» lønna på flere arbeidstakere, aktiv bruk av trygd samtidig som arbeidstakerne jobber svart, fiktive arbeidsforhold, juks med arbeidstiden …

Det er bare fantasien som setter grenser. Og som Hasås understreker i boka: «De kriminelles arbeidsmetoder er under konstant utvikling».

Dette setter det organiserte norske arbeidslivet under press, og kan potensielt være ødeleggende for balansen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Og det ødelegger for de seriøse aktørene.

– Det har blitt unfair konkurranse. Derfor er det viktig for også næringslivet å få ting på stell, sier Hasås.

Som tittelen på boka antyder: Det norske arbeidslivet ikke bare er svart eller hvitt. Det finnes mange gråsoner her. Hasås tegner næringslivet som en pyramide med fire lag. Nederst finnes det store mangfoldet av norske bedrifter som ønsker å drive hvitt og skikkelig. Neste steg er de som tråkker feil her og der, men av uvitenhet, eller fordi de ikke gadd sjekke reglene. Over der igjen finnes et sjikt som tar anledningen om den byr seg.

– Og på toppen har finnes et lite antall folk og bedrifter som ikke har noe forsett om å drive lovlig.

[ Kamp nytter - også i rettssalene ]

En kort historie om europeisk integrasjon

En av de varetektsfengslede mennene fra Ukraina som ble tatt med bulgarske ID-kort i Schweigaards gate i januar i 2019, forklarte til politiet at man i hjemlandet hans kan bestille falske ID-kort på nettet. Alt man trenger å gjøre, er å sende informasjon om høyde, øyefarge og lignende, og et bilde. Så kommer de ferdige dokumentene i posten. Mannen ville ikke fortelle hvem han hadde gitt slik informasjon til.

Han fortalte at han skaffet seg jobb i Norge via internett. Han hadde fått oppgir et navn og et telefonnummer som han ringte til. Hvem i selskapet hadde han da snakket med, ville politiet vite.

«Der vil jeg ikke si. Jeg er redd for den ukrainske mafiaen», svarte han, ifølge Torgny Hasås i boka.

Selskapet som hyrte ham til å jobbe i Norge, på et byggeprosjekt i Nittedal, hadde først forsøkt å få arbeidere fra India og Nepal til Norge. De endte i stedet med å benytte en polakk som skaffet ukrainske arbeidere med, først og fremst, rumenske ID-dokumenter – i tillegg til de to som satt i politiets varetekt med sine falske bulgarske dokumenter.

De falske ID-kortene fra land som er innenfor EUs indre marked er nøkkelen til å kunne jobbe «lovlig» i Norge. Med et slik ID-kort kan man skaffe seg et midlertidig personnummer i Norge, noe som er et krav for å kunne registrere seg som arbeidstaker og få et gyldig HMS-kort som gir innpass på norske byggeplasser.

Polakken som sørget for å skaffe ukrainere til jobben i Norge, drev det Hasås kaller for «et slags bemanningsbyrå med utvidet service». Han er slett ikke den eneste i det Hasås omtaler som en stor industri i Øst-Europa.

[ Alenemamma Linn (32): – Jeg har aldri følt meg dårligere enn da jeg endte på sosialen. Det bare skada meg mer ]

Ikke folks feil, men systemets

Det er to ting som er viktige for Torgny Hasås å understreke, både i boka og når han sitter og snakker om den: Det er ikke den enkelte arbeidstakeren som er problemet. Det er viktig for Hasås at han ikke framstår som om han snakker ned utenlandske arbeidstakere. Det er snakk om vanlige mennesker som søker et bedre liv, men som ofte ender med å jobbe i de grå og svarte delene av norsk arbeidsliv. Hasås påpeker et problem på samfunnsnivå, ikke for å peke på utlendinger som den store, stygge ulven.

Det andre som er viktig for Hasås, er at dette ikke er et problem som er isolert til byggebransjen i Oslo og omegn. Arbeidslivskriminaliteten finnes overalt i det norske arbeidslivet, sier Hasås. Som han viser i boka. Det er bilverksted i Bergen, restauranter i Stavanger sentrum, fiskemottak i Andenes, skip langs kysten der arbeidsfolk ikke får lønn og ulovlige arbeidsforhold i jordbruket. Over hele fjøla.

Taushet er gull – for de kriminelle

—  Torgny Hasås

Hasås er ikke bare fornøyd med regjeringens innsats på området. Men han anerkjenner at den har tatt en del grep. A-krimsentrene, der politiet, Skatteetaten, Arbeidstilsynet, NAV og andre kontrolletater samarbeider mot arbeidslivskriminalitet, er et godt – og helt nødvendig – tiltak, mener Hasås.

– Så var det også fagbevegelsens idé, da, sier han.

Så burde selvsagt regjeringen ha gjort mer, mener han. Hasås etterlyser et trafikklyssystem, en skikkelig innsynsordning som gjør det mulig å fatte kvalifiserte valg når vi skal velge en håndverker. Der grønt lys betyr at alt er i orden i alle registre og hos alle myndigheter, mens et gult lys kan bety at bedriften ikke har betalt siste moms-forfall. Og et rødt lys er et tydelig signal på at bedriften driver ulovlig på den ene eller andre måten, og at du ikke bør benytte deg av vedkommendes tjenester.

Teknologien til å lage en slik tjeneste ligger klar. Det er fullt mulig å koble ulike offentlige registre for å gi privatpersoner innsyn i hvem som driver med skittent spill, argumenterer Hasås. Nettopp en slik åpenhet er et viktig våpen i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Som et av kapitlene i boka heter: «Taushet er gull – for de kriminelle».

Full tillit og null tillit

Det finnes flere områder der det meste ligger til rette for å bruke sterkere lut mot de kriminelle. Visst støter norske regler mot regelverket i EØS-avtalen på flere viktige områder, men det finnes også eksempler på at EU-systemet har vedtatt strenge regelverk som Norge ikke klarer å overholde. Det skorter på politisk vilje, og på ressurser til å gjennomføre inspeksjoner.

På samme måte burde det være fullt mulig å nekte et selskap som matleveringstjenesten WOLT å kreve at budene deres organiserer seg som enkeltpersonforetak. Det er ikke i tråd med norske regler som sier at fast ansettelse skal være regelen.

– Men viljen til å bruke lovverket finnes ofte ikke, sier Hasås.

Og legger til:

– Mangelen på helt nødvendige inspeksjoner av for eksempel transportbransjen henger sammen med regjeringens ostehøvelkutt. De har kuttet i kontrollmulighetene og kaller det effektivisering.

Det som kan skje om vi lar denne utviklingen fortsette, frykter Hasås, er at vi mister tilliten. Til hverandre, til institusjonene i samfunnet, til at det lønner seg å følge reglene. Kriminelle aktører som får herje fritt gjør at vi åpner døra for korrupsjon og et dårligere samfunn.

– Korrupsjon betyr ikke bare at vi må betale for tjenester, eller at noen rike kan bli enda rikere. Korrupsjon gir dysfunksjonelle avgjørelser, fattet på grunnlag av hvem som kan betale. Da betyr ikke forvaltning og åpent samfunn noe, sier Hasås.

Enda en kort historie om europeisk integrasjon

Ukrainerne som jobbet på byggeprosjektet i Nittedal hadde fått sitt d-nummer gjennom sine falske ID-kort. Sånn sett jobbet de på sett og vis «lovlig». Men de hadde ikke søkt skattekort, og ingen av dem betalte skatt. Firmaet de jobbet for var heller ikke registrert i arbeidsgiverregisteret eller merverdiavgiftsregisteret.

To statsløse russere bosatt i Estland ble dømt som de ansvarlige for å ha hentet ukrainere til å jobbe i Norge med falske ID-dokumenter. I dommen står det at de to på fire måneder rakk å få utstedt 25 d-nummer til ukrainske borgere med falsk ID-kort.

Byggherren for prosjektet i Nittedal der ukrainerne hadde jobbet, mente i ettertid at entreprenøren som sto for jobben, ble lurt av sine russiske-estiske underleverandører og deres ukrainsk-rumensk-bulgarske arbeidere. Entreprenøren selv gikk konkurs i april 2020, den andre konkursen for innehaveren på to år.

Han opprettet enda et nytt selskap, og gikk konkurs atter en gang i august 2020, bare noen måneder etter den forrige konkursen. Innehaveren er anmeldt av bostyrerne i konkursboene. Politiet har siktet ham for bruk av ulovlig arbeidskraft, grovt skattesvik og manglende regnskapsførsel.

Mannen har nå forlatt Norge. På grunn av pandemien har ikke norsk politi fått avhørt ham i Estland.

Jeg er optimist. Jeg tror ikke de kriminelle kommer til å vinne

—  Torgny Hasås

Hva kan vi gjøre?

Torgny Hasås’ bok gir konkrete tips til hva vi kan gjøre som kunder og forbrukere. Som disse fire rådene til bilvaskkunder:

• Se på pris. Om den er oppsiktsvekkende lav, er det som regel noe galt.
• Ser de ansatte ut til å ha det bra, eller ser de slitne ut?
• Har de skikkelig arbeidstøy, eller jobber de i sine egne klær?
• Betal med kort og krev kvittering.

Betyr det at det er for sent, og at det eneste vi nå kan gjøre er å bruke forbrukermakt til å begrense de kriminelles innflytelse? Eller kan vi fortsatt gjøre noe med utviklingen?

Hasås tror ikke vi er der. Det er fortsatt mulig å snu dette.

– Jeg er optimist. Jeg tror ikke de kriminelle kommer til å vinne. Men det er viktig å kjempe for en god samfunnsmoral, sier han.

Og da blir jo forbrukerråd til bilvaskkunder litt i minste laget. Problemet på løses på høyere nivå, av politisk vilje og kraft. Det vil nok hjelpe med en ny regjering, tror Torgny Hasås. Selv om det tilsynelatende er små og litt utydelige forskjeller på Ap og Høyre. Det som skiller er først og fremst de nærmest usynlige forskjellene som ikke vinner valg, men som betyr mye, ikke minst i det lange løp.

Uansett hvem som vinner valget i høst, finnes det en rekke ting Hasås tror vil hjelpe i kampen mot de kriminelle aktørene i arbeidslivet vårt. Bokas siste kapittel består av konkrete forslag til hva vi kan gjøre for å få bukt med problemet før det vokser seg for stort. Her er noen av dem:

• La forbrukerne ta informerte valg. Her kommer trafikklyssystemet inn i bildet, eller en variant lik den mattilsynet bruker for restauranter. Smilefjes betyr at ting er på stell. Surere ansikt at her mangler det innbetaling av skatter og avgifter.
• Offentlige instanser må få lov til å dele informasjon seg imellom. En løsning kom endelig på plass høsten 2020, men Hasås karakteriserer løsningen som «byråkratisk og teknisk», i motsetning til den svenske løsningen som gir en samarbeidende etater en generalfullmakt til å utveksle nødvendig informasjon i en etterforskning.
• Hemmelighold i forvaltningen er et annet problem som må løses, ifølge Hasås. Arbeidstilsynet tolker for eksempel lønn som ligger under tarifflønn, under den allmenngjorte lønna, som taushetsbelagte opplysninger som de ikke vil gi ut. Det gjør det vanskelig for offentligheten å få innsyn i omfanget – og hjelper de kriminelle som bryter reglene.
• Arbeidsmiljøloven forutsetter at den som utfører et arbeid, er ansatt. Det er et slikt forhold den skal regulere. Men stadig oftere benyttes andre modeller, som at den som utfører arbeidet leies inn gjennom sitt enkeltpersonforetak (ENK). Dette er ikke lov. Et enkelt tiltak vil være å gjøre det vanskeligere å registrere et ENK.

– Jeg tror det vil hjelpe å kreve et gebyr, for eksempel på 1.500 kroner, sier Hasås i samtalen med journalisten.

• Gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Uten en slik rett kan ikke fagforeninger gå til sak mot en arbeidsgiver som bryter loven, det er bare den fornærmede selv som kan gå til sak. Hasås kaller dette «et grovt eksempel på klassejuss». Uten en kollektiv søksmålsrett er det opp til den ansatte i et bemanningsbyrå, eller den som må drive sitt egen enkeltpersonforetak, å gå til sak. Dette er gruppene med svakest tilknytning til arbeidslivet og dermed også svakest økonomi.

– Jeg regner med at en rødgrønn regjering vil gjeninnføre kollektiv forhandlingsrett, sier Hasås.

Med disse relativt små grepene kan vi forhindre at firmaer som driver ulovlig, og som har bånd til ukrainsk mafia, kan utføre arbeid i Norge, tror Hasås. Da kan vi kanskje slippe at beboerne i et nytt sameie i Nittedal nekter å svare på spørsmål om hva de visste om hvem som utførte arbeidet med å bygge boligene deres, og hva de synes om informasjonen de nå har fått.

Hasås sendte en slik henvendelse til styret i sameiet i Nittedal som ble bygget av ukrainere med falske ID-dokumenter. Han fikk aldri et skikkelig svar. Slik beskriver han den siste kontakten med sameiet i boka:

«Etter noen dager fikk jeg en telefon fra et av styremedlemmene i sameiet. Han avviste kontant min henvendelse. De ville ikke delta i noe som kunne være med på å forringe verdien av deres bolig ved et videresalg».

Det viktigste våpenet mot dette, er et organisert arbeidsliv

—  Torgny Hasås

Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen

Først og fremst er det ett grep som vil avgjøre om vi vinner kampen mot sosial dumping, eller om vi taper den og mister det samfunnet vi kjenner. Det siste forslaget i kampen mot arbeidslivskriminalitet har fått den udramatiske overskriften «Et organisert arbeidsliv».

«Verdien av et organisert arbeidsliv kan ikke undervurderes», heter det i boka.

– Det viktigste våpenet mot arbeidslivskriminalitet er et organisert arbeidsliv, sier Hasås til journalisten i det samtalen er i ferd med å nærme seg slutten.

Så enkelt. Og så vanskelig. Selv i vårt land, der fagbevegelsen har vært en så viktig samfunnsbygger – og får allmenn anerkjennelse for sin historiske rolle. Også av Høyre, som sier de ønsker et organisert arbeidsliv, men har latt fradraget for fagforeningskontingenten ligge stille i åtte år. Fradraget for arbeidsgiverne har samtidig økt år for år.

49 prosent av arbeidstakere i Norge er organisert. Men som LO-rådgiver Jonas Bals sier i boka: Det tallet skjuler like mye som det viser. At «i de delene av arbeidslivet som trenger fagforeninger mest, er tallet mye, mye lavere».

80 prosent av de ansatte i offentlig sektor er organisert, mot 38 prosent i privat sektor. I byggebransjen i Oslo-området anslår man at bare 10–20 prosent er organisert.

Det er her kampen står, sier Torgny Hasås.

Fagbevegelsen har vunnet den før, for hundre år siden, og siden nesten hver eneste dag, skritt for skritt, fram til en gang på midten av 1970-tallet eller så.

Nå er det på tide å kjempe igjen. En ny kamp, som minner fælt om den gamle. På laget har fagbevegelsen årets ildsjel i Oslo-idretten i 2020. Han har bevæpnet seg med informasjon, som han prøver å dele med alle som vil lytte.