Kommentar

Den siviliserende streiken

Bare en god streik eller tre kan redde oss fra en framtid som minner skremmende mye om fortiden.

Streiker har lagt grunnlaget for det vi kaller «den norske modellen». Her streiker  trafikkbetjeningen i Sporveien i Oslo i 1970, noe som førte til total stans på alle for buss, trikk og bane.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen

Ja, neste ska Gyldentand

Bli berre lett og bleik

Når vi krev høgar lønn per mann

Og vess′n bynne å prøv sæ, han

Så truge vi med streik

– Vømmøl Spellmannslag

Den dårlige nyheten først, før vi lar den gode runde av dette innledende avsnittet: Denne uka skrev avisa Klassekampen om en ny Fafo-rapport som viser at andelen lavtlønte i norsk arbeidsliv stadig øker. 27 prosent av oss er lavtlønte. I privat sektor gjelder det 31,6 prosent, altså nesten en av tre. Men heldigvis: Nå foreligger boka «Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet». Den minner oss på hva som er botemiddelet mot denne utviklingen.

Vi som lever i dag har vokst opp i et velorganisert samfunn der kampen mellom arbeid og kapital er regulert i hovedavtaler og fredsplikt. Da kan man jo la seg forlede til å tro at det alltid har vært sånn, og at slik vil det alltid bli. Det er en farlig feilslutning, noe Jonas Bals, til daglig rådgiver i LO, banker inn på over 650 sider i «Streik!». Dagens Norge er et resultat av klassekamp.

Solid, traust fagforeningsarbeid, der kvinne og mann står skulder ved skulder

Langt inn på 1900-tallet var klassekampen nettopp det: ren kamp. Arbeiderne slåss bokstavelig talt mot hær og politi, som ble sendt ut for å beskytte interessene til fabrikkeierne og kapitalen. Norge lå lenge i verdenstoppen i antall arbeidsdager tapt i konflikt. I 1921 gikk det tapt over tre og en halv million arbeidsdager i kampen mellom arbeid og kapital. Også kapitalens herrer hadde sine våpen. Under den store lockouten i 1931 ble 60.000 arbeidere utestengt fra arbeidet i fem måneder. Nesten åtte millioner arbeidsdager gikk tapt. Disse konfliktene skapte en uholdbar situasjon, som ble avklart med Hovedavtalen av 1935.

Den blir gjerne kalt «arbeidslivets grunnlov». Denne avtalen mellom Arbeidernes faglige Landsorganisasjon, altså LO, og Norsk Arbeidsgiverforening, forløperen til dagens NHO, anerkjente fagbevegelsen som en ansvarlig part i arbeids- og samfunnslivet, og regulerte forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker på en måte som har stått seg på imponerende vis siden. Men det er viktig å ikke glemme det Bals skriver: «Den var et klassekompromiss skapt av klassekamp».

Så kom verdenskrigen, deretter freden, og det samfunnet vi kjenner ble bygd. Det norske trepartssamarbeidet viste sin styrke. Mellom 1935 og 1980 gikk det til sammen tapt like mange arbeidsdager som det hadde gjort i 1931 alene. Selv ikke de «ville streikene» til ytre venstre på 1970-tallet klarte å kile seg inn og lage store rifter i den norske modellen.

Men de siste tiårene har det skjedd mye, spesielt etter EUs østutvidelse i 2004 og åpningen for bemanningsbransjen i Norge fra omtrent samme tid. Det er nemlig ikke slik at kampen er vunnet en gang for alle. Faren for tilbakeslag er alltid til stede. Og enda mer når andelen av den yrkesaktive befolkningen som er organisert synker.

57 prosent av norske arbeidstakere var organisert i 1994. I dag er andelen under 50 prosent. Og tallene skjuler like mye som de avdekker. Organisasjonsgraden i offentlig sektor ligger rundt imponerende 80 prosent, men den er på knappe 38 prosent i privat sektor. I bransjer som varehandel, bygg, renhold og servicenæring er enda færre organiserte.

En svekket fagbevegelse er dårlig nytt. For å koble de to nyhetene fra tekstens innledning, den gode og den dårlige, sammen: Det er streik som kan hindre den lønnsutviklingen Klassekampen meldte om. Som kan gjøre noe med en situasjon der drøyt 600.000 norske arbeidstakere er lavtlønte, noe som betyr at de tjener under 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Fafo-rapporten viser at det eneste som hjelper mot en økende andel lavtlønte, er organisering. Solid, traust fagforeningsarbeid, der kvinne og mann står skulder ved skulder og bruker sin kollektive styrke til å slå tilbake og kreve sin rett. I private bedrifter uten tariffavtale ble det åtte prosentpoeng flere lavtlønte fra 2008 til 2018, mens andelen gikk ned med fire prosent i bedrifter med avtale. Det er som det heter i sangen: «There is power in a Union».

Streik er den norske modellens grunnlag. Og vi snakker ikke bare preteritum

Og som Jonas Bals ikke lar oss glemme, er ikke den makten mye verdt uten den ultimate trusselen, riset bak speilet: Streiken. Streik er den norske modellens grunnlag. Og vi snakker ikke bare preteritum.

Det var en streik som ga den første tariffavtalen i gig-økonomien i Norge. Bals vier et kapittel mot slutten av boka til den historiske streiken blant syklende Foodora-bud for to år siden. «Rosastreiken» i Foodora viser at det nytter, også i den såkalte «nye økonomien». Sykkelbudene ville ikke ha fått en tariffavtale om de ikke var villige til å bruke maktmiddelet streik.

Derfor er det påfallende hvordan streik nesten alltid er noe som «rammer» når vi i mediene omtaler dem. «Sjekk om din kommune er rammet»; «Disse rammes av streiken»; «Slik kan du rammes av streiken» – for å ta et tilfeldig utvalg fra i vår.

Streik kan være irriterende, og av og til kanskje farlig når viktige samfunnsfunksjoner stenges ned på grunn av arbeidskamp. Men det er farlig å leve i et samfunn der stadig flere ikke har enn lønn til å leve av, også. En streik rammer først og fremst kapitalen. Vi andre, vi som tror på fellesskap og samhold, tjener på streik. I alle fall i det lange løp.

Den som måtte tvile på det, burde sette av noen dager til å lese Jonas Bals sitt nye standardverk om norsk streikehistorie.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen