Vil Kina sitte stille i båten?

«I denne bygningen er lysene alltid tent», sa guiden min idet vi svingte inn på Chaoyanggaten i Beijing. Det var for mange år siden.

Det kinesiske utenriksdepartementets bygning er en koloss på sytten etasjer. Her arbeider flere tusen ansatte, og nå, i utgangen av februar, lyser lampene klarere enn på lenge. For krigen i Ukraina har allerede gitt de kinesiske lederne sterk hodepine, og den kan vise seg å bli langvarig.

Hvem skal Kina egentlig støtte? President Vladimir Putin, kanskje verdens mest forhatte menneske, eller de frihetselskende ukrainerne? Kina har ikke så mye å gå på. Under Xi Jinping, diktator på tiende året, har landet lidd et betydelig internasjonalt omdømmefall. Meningsmålingene til det anerkjente Pew Research Center taler sitt tydelige språk. Hvis Xi klistrer seg for tett på Putin, vil Kina miste enda flere sympatisører. Xi risikerer også å trekke landet inn i en høyst uønsket økonomisk krise, for krigen kan bli en dyr affære for alle impliserte.

[ Forsker: – Jeg tror president Xi har blitt forskrekket ]

Hvem skal Kina egentlig støtte?

—  Torbjørn Færøvik

Siden russiske styrker rykket inn i Ukraina 24. februar, har de kinesiske lederne veid sine ord på gullvekt. De støtter Russlands krav på trygge omgivelser og anklager Nato for å opptre aggressivt i det østlige Europa. Samtidig understreker de at Ukraina har krav på å leve i fred og at Russland har handlet overilet. Som Kinas FN-ambassadør Zhang Jun formulerte det i Sikkerhetsrådet fredag i forrige uke: «Utviklingen er nå kommet til et punkt vi ikke ønsker å se … Vi mener at sikkerheten og den territoriale integriteten til alle stater skal respekteres.»

Kina har likevel gått langt i å støtte Russland. Xi og Putin har siden 2012 møtt hverandre 38 ganger. I årenes løp har de muligens utviklet det som kan kalles et personlig forhold. Det foreløpig siste møtet fant sted i Beijing 4. februar og avfødte en lang felles erklæring om godt naboskap og tett samarbeid. Ukraina ble ikke nevnt ved navn, men det ville være underlig om krisen ikke ble diskutert, så het som den da var.

Kina og Russland har en 4000 kilometer lang felles grense. Enhver historiebok om forholdet mellom dem inneholder bloddryppende kapitler om krig og anneksjoner. De foreløpig siste grensetrefningene fant sted i 1969, da Mao og Bresjnev røk i tottene på hverandre. Først etter Maos død ble forholdet gradvis normalisert. Xi og Putin har åpenbart et sterkt ønske om å leve i fred med hverandre, hvilket forklarer tonen i de siste dager uttalelser fra Beijing og Moskva.

[ Dagsavisen mener: «Norge må bidra med våpen til Ukraina» ]

I Beijing har partiet og regjeringen gitt alle landets medier streng beskjed om ikke å si noe stygt om Russland. Inntil videre omtales invasjonen av Ukraina bare som en «militær operasjon». Straks de russiske styrkene rykket inn på ukrainsk territorium, utstedte kommunistpartiets sentrale propagandaavdeling en streng ordre: «Ingen provestlige utsagn, ingen utsagn som kritiserer Russland … Bare passende kommentarer skal publiseres.»

En erfaren kinesisk journalist tilføyde at ordren var nødvendig fordi Russland er lite populært i Kina, og fordi kinesiske ultranasjonalister til stadighet bruker sosiale medier til å kreve «hevn» over russerne. Kina var på 1700-tallet enda større enn i dag og omfattet store områder av Russlands asiatiske del.

Et annet trekk ved Kinas reaksjon er de harde fordømmelsene av Nato og Vesten. I likhet med Russland betrakter Kina Nato som en ond kraft, særlig fordi USA er det mektigste landet i alliansen. Dette synet er blitt forsterket i de senere år på grunn av Kinas tiltakende konflikt med USA. Kineserne har heller ikke glemt amerikanernes bombing av Kinas ambassade i Beograd i 1999. Angrepet skjedde i Nato-regi og kostet tre kinesiske statsborgere livet. Pentagon bedyret etterpå at bombingen skjedde ved misforståelse, men ble aldri trodd av lederne i Beijing.

[ Ukrainere samles bak presidenten: – Han har blitt et slags symbol ]

Kina kan likevel ikke overse at Ukraina er en selvstendig stat. De kinesiske lederne hyller ved enhver anledning «de fem prinsipper for fredelig sameksistens». Ett av dem går ut på at stater skal respektere hverandres territoriale integritet. Velger de å fravike sine hellige prinsipper nå, får de et forklaringsproblem. Kina anerkjente Ukraina i 1992, kort etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. I forrige måned holdt den kinesiske ambassadøren i Kyiv en mottakelse for å feire begivenheten. Foran sine feststemte gjester lovpriste han det nære samarbeidet, og med stolt mine konstaterte han at Kina endelig var blitt Ukrainas viktigste handelspartner.

Xi og hans kolleger kan heller ikke se bort fra at Russland står overfor en krig som kan bli langvarig. Russisk økonomi er, for å si det mildt, ikke spesielt god, og krigen vil gjøre vondt verre. Vi leser ofte om det nære økonomiske samarbeidet mellom Kina og Russland. Men for Kina betyr markedene i Europa og USA langt mer. I 2019, samme år pandemien brøt ut, ble den kinesisk-russiske samhandelen anslått til en verdi av 110 milliarder dollar. Kinas samhandel med EU og USA var flere ganger høyere. Russland har heller ikke klart å trekke til seg kinesiske investorer i særlig grad.

Det er riktig at Russland eksporterer store mengder gass til Kina, og at kineserne har et stort og økende behov for energi. Men per i dag er ikke ledningsnettet i stand til å frakte mer gass østover. Først om tre til fire år blir kapasiteten bedre.

[ Oligarker klager på Putin etter at rubelen stuper: – Noe helt nytt ]

I økonomisk forstand har Kina langt mer å hente ved å samarbeide med de forhatte vestlige land, ikke minst USA. Det vet Xi. Derfor er det høyst tvilsomt om Kina vil bistå Russland i den pågående krigen. Da talskvinnen i kinesisk UD før helgen ble spurt om hva Kina ville gjøre, svarte hun – ganske enkelt – at Russland var stort nok til å klare seg selv. Kineserne har heller ingen plikt til å yte hjelp, for de to naboene har ingen militær allianse.

Kinesisk økonomi opplevde et brått fall under pandemien og sliter ennå med ettervirkningene. Nå og da melder kinesiske medier om nye virusutbrudd, og i Hongkong er sykehusene fylt til randen av smittede. Selv om lederne i Beijing er opptatt av å stimulere landets store hjemmemarked, ønsker de på ingen måte å koble seg fra de store og lukrative markedene i USA og Europa. Tvert om, de ønsker mer handel og mer kontakt. Går Kina for langt i sin støtte til Russland, risikerer også kinesiske selskaper å bli svartelistet. Flere av dem har allerede fått smake den vestlige pisken i den pågående handelskrigen.

Av hensyn til Kina selv – og av hensyn til verdensfreden – gjør Xi Jinping klokest i å sitte stille i båten. Helt stille.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen