Jeg er en av de privilegerte, halvfeite, hvite gubbene som pusher 50. Vi har lært oss å holde kjeft og akseptere vår plass i samtidas meningshierarki. Det er kanskje greit. Men det er også en hel del menn som ikke er bortskjemte med fete jobber, kjernefamilie og naturlig tilhørighet. Det er de som er dritt lei.
Veldig raskt blir et forsvar av menn opplevd som et angrep på kvinner og kvinnekampen.
Det er en del temaer vi bare ikke rører. Og fordi ingen våger, har kanskje likestillingen fått gå for langt? Det mener i hvert fall Guttorm Grundt i Mannsforum, som er blitt intervjuet av Dagsavisen denne uka. Han hevder diskriminering av menn blir systematisk akseptert. Det var riktig å favorisere kvinner, sier Grundt og peker på Likestillingsloven fra 1978. Den tidligere lokalpolitikeren for Ap og MDG mener loven nå har utspilt sin rolle og bør gjøres kjønnsnøytral, som den er i de andre nordiske landene. Han ønsker seg en likestillingslov og ikke en «kjønnsfavoriseringslov». Fordi kvinners rettigheter og plikter i samfunnet nå er helt på linje med menns. Målet er nådd og feminismen står i veien for menn, mener mannen.
Da Solveig Horne (Frp) ønsket å gjøre loven kjønnsnøytral i 2017, ble motbøren for heftig. Da en ny likestillings- og diskrimineringslov blei innført i 2018, var formuleringa i paragraf 1 endra til «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling». Det er mye allmenn, menneske og menneskeverd, men menn står det stadig ingenting om. Annet enn når det gjelder kvinners rett på lik lønn som menn.
[ - Dette er en av flere årsaker til at vi er på vei inn i matriarkatet. ]
Når historiens tunge pendel svinger, nytter det ikke å holde igjen. De siste 50 årene har kvinner endelig fått eller kanskje heller tatt sin rettmessige plass i samfunnet. Det fins et ubetydelig antall stemmer som vil mene noe annet enn at dette har vært en selvsagt prosess. Men pendler er konstruert sånn at desto lenger de går, jo større blir momentet på veien tilbake. Grundt argumenter med at likestilling er blitt kvinnenes faglige domene. Han peker på at ni av ti kjønnsforskere er kvinner, at de fleste som jobber med likestilling på direktoratsnivå er kvinner og at nesten alle våre politiske partier har egne kvinneutvalg. Selv om kvinneandelen på Stortinget nå er den høyeste noensinne på 45 %. Men det er ingen formelle fora for menn.
Har samfunnsmålet gjennom tiår om å bedre kvinners stilling skapt en ubalanse? Spørsmålet finnes det ikke ett svar på. Kvinner i ufrivillige deltidsstillinger og med helseutfordringer forskere og leger ikke er så veldig fascinert av, vil ha en annen opplevelse. Men mange vil som Grundt, mene det. Artikkelen om Grundt har i hvert fall blitt voldsomt delt, kommentert og debattert. Og ja − la oss være ærlige − kranglet om. Interessen tyder på at Grundts frustrasjon har gjenklang blant mange der ute. Særlig føler menn på urettferdighet når det gjelder barnefordeling og samværsrettigheter.
Tall og statistikk vil i hvert fall kunne underbygge en påstand om at samfunnsutviklinga har vippet vekta i kvinners favør. Og det er fattig trøst for dagens menn at kjønnet deres har hatt all makt før når de på område etter område sakker akterut. For det er fakta. Menn sliter.
De er selvsagt overrepresentert på samfunnets skyggesider. Rus, kriminalitet, fengsel, selvmord. Mer enn dobbelt så mange menn som kvinner dør av narkotika. En betydelig større andel menn er overvektige. Stadig flere menn opplever ufrivillig barnløshet. En risiko som er 50 prosent høyere for menn enn kvinner. Hver fjerde mann har ikke fått barn når de er 40. Det er mange hundre tusen skjebner.
[ Hvis man prøver hardt nok kan man få selv veldig trygge byer til å virke farlige. ]
Den store og farligste skjevheten avtegner seg likevel mest i skoleverket der forskere har sett en utvikling gjennom mange tiår. Gutta våre sliter. I grunnskolen gjør de det faglig dårligere enn jentene. Det er bare i gym at gutta får være best. Og det er gutta som faller av på videregående. Uten vitnemål og mulighetene det gir. Vel så alvorlig er det at de sitter igjen «med lav selvfølelse og taperstempel på grunn av manglende mestringsfølelse», som en tidligere nestleder i Likestillings- og diskrimineringsombudet oppsummerte med.
I høyere utdanning utgjør gutta rundt 40 prosent av studentene og er kommet i mindretall også innen tidligere mannsbastioner som juss og medisin. Det siste er en illustrasjon, bare. Fire av ti norske kvinner har høyere utdanning, tre av ti menn. Alle tar mer utdanning, men andelen kvinner har økt dobbelt så fort som for menn. «De viktigste konsekvensene av kjønnsforskjellene i utdanning ligger antakelig foran oss i tid, og er derfor usikre og utfordrende å beskrive», skrev ekspertutvalget om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner i 2019. Fasit kommer først om noen tiår.
[ Fra Oslo, Kirkenes, Stavanger og Bergen. Også Rødt er nær folk i hele landet. ]
Det er grunnlag for å stille spørsmål om likestillingens kår i Norge, om det faktisk er like muligheter for alle. Tallene tyder ikke på det. Kanskje er vi for opptatt av hvordan det ser ut på toppen av pyramiden? Telle kroner, toppstillinger og plasser ved blanke styrebord i børsnoterte selskap. I en tid der identitet er en dominerende faktor i samfunnets samtale, virker spørsmålet om hvordan det er å være helt vanlig mann å være ganske utrendy. Et blikk på kommentarfeltet under intervjuet med Guttorm Grundt, forklarer fort hvorfor debatten er så vanskelig og mange ikke har våget å stå opp for gutta og bare har måttet la en negativ utvikling få fortsette gjennom tiår. Veldig raskt blir et forsvar av menn opplevd som et angrep på kvinner og kvinnekampen. Som om dette skulle være en motsetning.
Kvinner er jo ikke fra Venus og menn er ikke fra Mars, eller hvor det var i den boka. Vi er alle herfra. Vi trenger å styrke menns stilling. Uten at det skal gå på bekostning av kvinner. Vi må ut av grøftene for å løfte en enorm stor gruppe i samfunnet, nemlig gutta. Likestillingsminister Anette Trettebergstuens initiativ om å sette ned et mannsutvalg er et viktig signal om at hun ser dem. Hun ser at menn kommer dårlig ut på stadig flere og sentrale områder i samfunnet. Noe må gjøres.