I forrige uke publiserte NRK en lang featuresak om drap i Oslo. Mer presist, om drap på åpen gate i Oslo. Det viser seg nemlig at i løpet av de siste ti årene har Oslo hatt en større andel drap under åpen himmel enn resten av landet. 20 av hovedstadens 60 drap de siste ti åra er blitt begått på gata. Bortsett fra den åpenbare skremmeverdien tar ikke saken for seg hva som gjør drap på gata så spesielt. Det nevnes riktignok at denne typen drap gir høyere straff, men ikke hvorfor akkurat disse drapene skal fremheves.
Å fokusere på gjengrelaterte drap, virker ikke egnet til stort annet enn å spre mer frykt.
I stedet er saken full av blomstrete språk som kanskje hadde hørt mer hjemme i den typen krimroman man kjøper på flyplasser. Bydel Søndre Nordstrand beskrives som et sted der «folk bor trangere, arbeidsledigheten er høyere, hasjselgerne yngre og pistolene sitter løsere i bukselinningene».
I tillegg til selve featuresaken har NRK publisert en rekke følgesaker også. En av disse har intervjuer fra en rekke ungdomspartiledere, blant annet en som er «mer bekymret for hvilken vei samfunnet går i». Og det er selvsagt poenget. Frykt selger, og frykten for å bli GJENGDREPT på ÅPEN GATE selger nok ekstra godt. Men hvor god grunn er det egentlig til å være redd?
Hvert år publiserer Kripos sin nasjonale drapsoversikt. Her fremkommer det blant annet hvor mange drapssaker det har vært i hvert enkelt politidistrikt, og jeg kan virkelig ikke se at tallene for Oslo gir grunnlag til verken skrekk, gru, eller bekymring. Tvert imot. I 2021 var det åtte drapssaker i Oslo, og det er en relativt ny utvikling at vi kan se på dette som et høyt tall. I femårsperioden før (2016–2020) var snittet på 4,6 drapssaker i året, men i perioden før der igjen (2011–2015) var snittet 10.
Faktisk ser tabellens rad med drapssaker i Oslo politidistrikt ut som den viser en svært positiv utvikling, frem til altså disse åtte drapene i 2021. I 2017 hadde byen sju. I 2018 hadde vi seks. Vi hadde fire i 2019, og satte bunnotering i 2020 med bare to drapssaker. Jeg skulle gjerne sett NRK utfordre litt mer om hvorfor dette er grunn for bekymring, men det hadde vel ikke vært i tråd med hensikten bak oppslagene.
I tillegg til å representere en positiv utvikling er det én ting til som er viktig å tenke på med disse tallene, nemlig at de er så små at det er vanskelig å trekke mange konklusjoner fra dem. Som Kripos selv skriver i oversikten sin: «Drapstallene i Norge er relativt lave, og få saker kan derfor gi betydelige prosentvise utslag».
Likevel velger NRK å bruke prosenter og andeler som får omfanget til å høres større ut enn det er. De skriver for eksempel at «hvert fjerde gatedrap i Oslo har rammet en tilfeldig person», og det høres absolutt skummelt ut. Men det utgjør altså totalt fem drap over en tiårsperiode. I en by med 700.000 innbyggere.
I tillegg til oppmerksomheten drap på gata har fått, har NRK-sakene uforholdsmessig stort fokus på gjengkriminalitet. En av de tidligere nevnte ungdomspartilederne mener til og med at antallet gjengrelaterte drap er grunn nok til å ikke ville oppdra sitt fremtidige barn i Oslo.
Men også her er det totale antallet lavt. Av de 20 drapene NRK har klassifisert som «gatedrap», har sju vært gjengrelaterte. Sju drap. På ti år. Hvis det er alt som skal til før man flytter ut av byen, er man neppe skapt for å bo i by.
Dessuten er logikken rar. Husk at også ofrene for voldelig kriminalitet ofte er involvert i kriminalitet selv. Litt flåsete sagt skulle man tro det var betryggende om en høy andel av drap i byen var gjengrelaterte, i hvert fall gitt at det totale antallet drap er lavt. I så fall blir jo sjansen for å rammes av denne typen kriminalitet enda mindre dersom man ikke selv er involvert i en gjeng.
Det sies ofte når man prater om denne typen statistikk at det er viktig å ta folks bekymringer på alvor. Det er jeg enig i. Men å hausse opp små problemer er ikke å ta bekymringer på alvor, det er å skape nye, ufunderte bekymringer. Det tar også fokuset vekk fra de tingene som bør bekymre mer. I mange drap er psykisk sykdom en medvirkende årsak, og tallene fra Kripos viser drap på partner, tidligere partner eller nåværende/tidligere kjæreste er langt vanligere enn gjengrelaterte drap. Å likevel fokusere på gjengrelaterte drap, virker ikke egnet til stort annet enn å spre mer frykt.
Mer frykt betyr ikke bare tapt livskvalitet for vanlige folk, selv om det er en helt reell virkning. Det blir særlig ille når denne frykten får ta grep om politikere.
Politikk er nemlig i stor grad et nullsumspill. Det er politikere som til syvende og sist bestemmer hvordan samfunnets begrensede midler skal prioriteres. Hvis mediefremstilling og folkeoppfatning gjør at det brukes mer penger på å bekjempe gjengkriminalitet i forstedene, blir det mindre penger til støtte for utsatte kvinner og mindre penger til psykisk helsevern.
Fakta er at det skjer færre drap i Norge nå enn det gjorde for ti, femten, tjue år siden. Vi lever i et av verdens aller tryggeste land, med en av verdens tryggeste hovedsteder. At politikere og medier likevel velger å spre frykt, gjør oss nok ikke noe særlig tryggere.