Sist helg markerte vi at den nye Støre-regjeringen har sittet i 100 dager. Det er kanskje noe med politikk i krisetider. Vi glemmer fort at regjeringen ennå er ganske fersk, selv om det virker som om de har styrt en stund allerede. Men som vi vet, de har ennå ikke laget sitt eget statsbudsjett, og mange av de lange politiske linjene trenger mer enn noen måneder for å markere seg.
De tok ikke kontakt for å høre om hvor dårlig det gikk med den nyvalgte regjeringen
Så vet alle at vinteren har vært preget av ny smittebølge, og strømpriser som har gitt oss en kraftig påminnelse om at energi ikke er noe man kan ta for gitt i et samfunn. Forhåpentligvis fører det til en mer edruelig og realistisk energidebatt fremover, men også mer offensiv politikk for å bygge ut mer ny, fornybar energi til havs og til lands.
«Regjeringen gjør det ikke så skarpt på meningsmålingene for tiden». Det er lett å avfeie det med at folk er trøtt av nedstengt samfunn og forbannet på strømprisene. Begge deler er litt sant, og ingen av dem har strengt tatt med regjeringen å gjøre. Men sånn er det politiske livet. Du får ingen gratis lunsj, du må eie tiden du styrer, selv om strømprisene er et resultat av gasspris i Europa, nedstenging av atomkraft, lite vann og vind, ja, alle mulige faktorer som Støre-regjeringen ikke styrer.
[ Hvem skulle trodd at en fylkesoppløsning skulle bli denne vinterens store politiske thriller? ]
Min kollega Hannah Gitmark skrev i forbindelse med 100-dagers markeringen at «telling av oppnådde enkeltresultater er alltid bra. Men skal man skape reell begeistring, må folk se markert kursendring og noen tydelige prosjekter fra Støre-regjeringen».
Det er et viktig poeng. For selv om NTBs opptelling viste at 31 av 40 punkter fra 100-dagersplanen var oppfylt, noe som må sies å være temmelig bra, så inneholder politikken dette paradokset: Folk stemmer gjerne mer på samfunnsretning enn enkeltsaker, men det er alle enkeltsakene som former samfunnsretningen. Utfordringen for politikerne er å fortelle om begge deler.
[ Dagsavisen mener: Salget av norsk idrett til Kina er en skamplett. ]
Hva så med denne telefonen fra Stockholm? Jo, der sitter Norden-korrespondenten til den franske avisen Le Monde. Ikke akkurat folkelesning i Norge, men en viktig avis i Frankrike og internasjonalt i den fransktalende verden. De tok kontakt med kollega Sylo Taraku og meg, ikke for å høre om hvor dårlig det gikk med den nyvalgte regjeringen, men for å få forklart hvorfor sentrum-venstre gjorde det så sterkt i Norge og Norden.
Med andre ord, en ganske annen fortelling enn hva vi ser i den daglige avislesingen her hjemme. Le Monde lurte på hvordan det kunne ha seg at sosialdemokratiske statsministre styrer både Danmark, Finland, Sverige og Norge? Det er forståelig, for når vi ser utover det politiske kartet i Europa ser vi et temmelig annet bilde. Og de som har lest Tarjei Skirbekks ferske bok «De moderate folkepartienes fall i Europa», vil få det bekreftet. For de som sokner til sentrum-venstre, er Norden et slags fyrtårn å regne.
Den nye koalisjonen i Tyskland, Europas største økonomi, vil også bli fulgt med stor interesse. I sin innsettelsestale uttalte Sveriges nye statsminister, Magdalena Anderson, at «verden vil ha mer fellesskapsløsninger og mindre markedsstyring. Mindre polarisering og mer solidaritet.» Olaf Scholz sier mye av det samme. Og hvis vi hører på Jonas Gahr Støre er det mye som er synkront med Scholz. Et gjentakende budskap fra Støre, som også Le Monde biter seg merke i, er at nøkkelen til suksess har vært å minne velgerne om at Arbeiderpartiet er interessepartiet for arbeidere, lønnsmottakere og folk med lave og vanlige inntekter.
Av de sakene som er oppfylt etter 100 dager med ny regjering og nytt stortingsflertall med SV, er det nettopp interessesakene for vanlige folk som skiller seg ut. Kraftige politiske grep mot midlertidige ansettelser, fagforeningsfradrag, pendlerfradrag, billigere barnehage og SFO, kuttet i brillestøtte som ble en symbolsak, ja, alle disse enkeltsakene som flimrer forbi, men som i sum utgjør samfunnsretningen.
[ Skulle NATO tvinge 100.000 russere til å tre av i øst, hva stopper dem fra å rykke fram igjen? ]
Så er det så klart forskjeller mellom de nordiske landene, men ett fellestrekk er at etter mange år med markedsretting og økt ulikhet så er offentlig styring, en offensiv politikk for velferd på moten igjen. Spesielt de sosialdemokratiske partiene har også modnet i migrasjon og innvandringspolitikken, etter mange harde kamper, og er nå mer pragmatiske i forhold til det som sannsynligvis kommer til å være en av de store politiske utfordringene for vår generasjon, ved siden av klimakrisen. Dette siste var de opptatt av i den franske avisen, for som vi har sett i valgkampen i Frankrike så langt, er innvandringsdebatten langt fra pragmatisk der.
Med andre ord, regjeringen surfer ikke høyt på målingene, og folk flest er lei både korona og strømpris. Men sett fra litt avstand, er bildet et temmelig annet.