Kommentar

Putin kan se vestover og le

Skulle NATO tvinge 100.000 russere til å tre av i øst, hva stopper dem fra å rykke fram igjen?

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Den tidligere verdensmesteren i sjakk – og nå russisk opposisjonell i landflyktighet – Garry Kasparov delte nylig en russisk vitsetegning fra 1938 på sosiale medier. Det var den fullkomne kommentaren til situasjon på grensa mellom Ukraina og Russland.

Fred i vår tid. Vi har hørt det før.

Tegningen viser nazisoldater på grensa til Tsjekkoslovakia, med tanks og fly i bakgrunnen. En lokal borger spør en karikert tysk offiser til hest om hvorfor det er så mange soldater der. Tyskeren svarer: I tilfelle av en provokasjon. Borgeren: Hva hvis det ikke kommer noen provokasjon?

Nazioffiseren svarer: Det må det gjøre, med så mange soldater!

Det er pussig hvordan rollene er snudd i Europa på 75 år. Nå er det russerne som flekser muskler ved naboens grense. Vitsetegningen er like aktuell, den kler av krigens og maktens kyniske logikk. Trykket bygger seg nå opp. Og må forløses. Russerne venter på en anledning, en feil, en provokasjon. Rettferdiggjørelsen av et angrep på Ukraina.

Møtene har vært mange de siste ukene mellom NATO og Russland. Diplomater i skytteltrafikk. Og det snakkes på fullt alvor om krig i vårt Europa. NATO er satt i beredskap. USA advarer i en språkdrakt verden knapt har hørt. Det er dirrende ubehagelig.

Analytikere er usikre på hva den russiske eliten selv vil og våger. Men den russiske bjørnen tester isen. Hvor mye vekt bærer den på vei vestover? Vesten har svart med styrke og samhold på russernes opptrapping. Fly og skip sendes østover. Kapasitet til krig bygges opp. Forhåpentligvis tar Putins regime noen steg tilbake. For nå. Fred i vår tid. Vi har hørt det før.

Men hansken er kastet. For selv om trykket kanskje vil avta på kort sikt, er ikke spenningen forløst. Den er tiltakende mellom øst og vest. Sjefen for britenes etterretningsorganisasjon MI6, Richard Moore, gjestet nylig en Economist-podkast og delte sin uro over russernes ønske om en interessesfære: «Putin tror faktisk at han, i det 21. århundret, har en rett til å begrense suvereniteten til land langs den russiske grensen. Og dette er et problem, for disse landene vil ikke akseptere det, og det vil heller ikke vi og våre allierte».

«Vi har et kronisk sammenstøt mellom ideer og ideologier i dette spørsmålet», sier etterretningssjefen. Kronisk spenning. Det er varedeklarasjonen over hva som venter oss framover. Det sies at man kan omringe Russland fra ett punkt. Russernes sikkerhetsmessige paranoia er så utpreget: Ingen fjellkjede eller hav har i tidligere tider beskyttet det enorme riket. Det er en stat som instinktivt har sett seg over skuldra. Derfor la da også herskerne i Romanov-familien under seg 50.000 kvadratkilometer med fremmed territorium i året over en periode på 300 år. Ingen skal kunne falle dem i ryggen, slik svensker, franskmenn og tyskere i tur og orden har forsøkt.

Det hjalp ikke på den nasjonale psyken at andre verdenskrig kostet russerne 30 millioner liv. Et poeng som er åpenbart og velbrukt i hjemlig russisk agitasjon, sammen med stadig sterkere mytologisering av det russiske folkets opphav og historiske krav. Samtidig undergraves Vesten, og NATO framstilles som aggressive i statlig styrte massemedier.

Å legge land og folk under seg er den russiske statens modus operandi. Den tok bare en 20 års pause etter Murens fall og er vekket av Putins ambisjoner. Dette er et problem som ikke forsvinner. Et kronisk problem. Et nasjonalt instinkt som Vesten jo ikke kan akseptere.

Vi får tro det ikke blir krig. Kanskje får ikke Putin rykket inn i Kiev og vendt snuta deres østover i denne omgang. Men tida modnes likevel for Putin. De økonomiske sanksjonene Russland har vært under siden annekteringa av Krim i 2014, lever han godt med. Hans posisjon er knapt rokket ved og den militære evnen er blitt betydelig skjerpet. Et stadig varmere forhold mellom russere og kinesere er grunnmur i en ny autoritær supermakt, uten ytring- og pressefrihet, men med stålvilje til å forme verden. Og både Moskva og Peking må være mer enn godt fornøyd med hvordan Vesten utvikler seg. Hvordan fienden skjøtter eget bakland.

Selve fundamentet for NATO ble rystet under president Donald Trump. I USA står president Joe Biden veldig svakt etter ett år i Det hvite hus. Biden mangler tillit som leder. Enda svakere står demokratiet, og USAs politiske framtid er reelt uforutsigbar. I et kaotisk post-brexit England er statsminister Boris Johnson under politietterforskning for festing i brudd med koronareglene, og meningsmålingene er nå så brutale at det er sannsynlig at han kastes. Tre av fire briter gir ham tommelen ned. I Frankrike er det presidentvalg i april. President Emmanuel Macron er ikke en veldig populær leder og seks av ti syns han gjør en dårlig jobb. Han leder på meningsmålingene, men bare 25 prosent vil stemme på han.

De vestlige stormaktene USA, Storbritannia og Frankrike har ikke vært i svakere politisk forfatning på mange tiår. Hele Vesten preges av usikkerhet. Av politiske motsetninger, kraftig polarisering og splittelse, økonomiske utfordringer med raskt stigende inflasjon, og sosial uro. Det tærer på stabiliteten. Og på sikt kanskje viljen og evnen til å få flertallet med seg på å stå opp og krige for demokratiet i land langt borte.

En retur til Ukrainas grenser vil kunne ha større bærekraft for Putin om bare få år.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen