Vi var ikke i karantene, men smitten var et faktum. Guttungen var regnet som nærkontakt til den som var smitta, men til vår store overraskelse betydde det forsvinnende lite. Ingen karantene. Ingen testplikt. En anbefaling, riktignok, men ellers var budskapet fra smittesporingstelefonen, som jeg ringte på eget initiativ, at vi skulle følge magefølelsen. Hvis vi tenkte det var lurt å teste, så skulle vi gjøre det.
[ Bønnfaller folk om å vaksinere seg ]
Sånn har det vært i Oslo en god stund. Siden i høst har den såkalte TISK-en (altså nivået for testing, isolasjon, smittesporing og karantene) vært nedjustert. Og det har vært veldig fint. Men når det først smeller igjen, er det lett å bli fullstendig rådvill, og rope ut etter regler. Og akkurat det gjorde jeg denne uka. Jeg ville jo aller helst at damen på smittesporingskontoret skulle bestemme for meg. For jeg visste jo ikke hva som var riktig. Men det er jo litt av problemet: Vi vet så altfor lite. Og det er derfor vi nok en gang må oppleve å bli fratatt friheten vår.
«En blytung førjulstid», var byrådsleder Raymond Johansens (Ap) ord, da han på tirsdagens pressekonferanse stilte med et tydelig trett og oppgitt uttrykk. Han fortalte om en Norstat-måling som viste at svært få Oslo-folk ønsket strengere tiltak. Det er ikke fordi hovedstadens borgere ikke vil bremse smitten. Men fordi vi vet så veldig godt hva denne typen inngripende tiltak betyr, minnet Johansen om.
Og kanskje er det derfor Johansen ikke hadde egne Oslo-tiltak å legge fram en drøy time etter at hans partikollegaer i regjeringen startet sin pressekonferanse. For regjeringen har gått langt i å skru tida mange måneder tilbake. Meteren er tilbake, det samme er antallsbegrensninger i offentlig rom, skjenkestopp ved midnatt og ikke minst: Begrensningen for hvor mange vi får ha i egne hjem i jula. Og selv om det ikke er alle som har behov for ti gjester i tillegg til husstanden eller vil bikke 20 totalt i et selskap i løpet av jula, så er det et svært inngripende tiltak i folks hjem i selveste juletida.
Jeg tror oppriktig på Raymond når han gir uttrykk for at dette er noe han virkelig ikke ville. Han viser misnøyen med hele seg. Men han snakket seg litt varmere i løpet av talen han holdt for pressen. Han snakket om håp, og han snakket om kompensasjon. Og at vi har klart det før. Han var også innom poenget som svært mange snakker seg fram til for tida: Vi må lære å leve med koronaen uten tiltak.
Men: Først må vi vite mer om den nye varianten. Og det tar tid. Fire uker skal vi ha begrensningene over oss. Det er hele førjulstida og jula, det. Vi kan glede oss til 2022? Nei. Det har vi gjort før. Det hjalp ikke med en nyttårsaften.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/HLDUXXK7OXUHPHWLNS5NZPUQ5U.jpg)
Men mens vi venter på å få vite mer om det vi ikke vet, kan vi jo tenke litt gjennom hva vi faktisk vet:
Vi vet at det knaker i sammenføyningene i våre grunnleggende velferdstjenester etter snart to år med pandemi. Barnehageansatte er utslitt, lærere er utslitt, sykepleiere slutter i jobbene sine, noe som er helt krise, fordi vi har allerede for få av dem. For få har vi av intensivplasser ved sykehusene også.
[ Jula blir ikke normal likevel – disse tiltakene innføres ]
Vi ser konturene av en real bemanningskrise flere steder. Dette vet vi. Og vi har visst det lenge.
Vi vet også at når smitten begynner å ulme i samfunnet, så er det nettopp disse yrkesgruppene som rammes hardt hvis vi ikke har kontroll på smitten. Når TISK er nedjustert i Oslo og vi får smitteutbrudd på en skole eller i en barnehage, så er det håpløst å tenke at hver og en av oss skal følge magefølelsen med tanke på om barna skal testes eller ikke. Da kan smitten spre seg, mens lærere og barnehageansatte står midt i risikoen. Dette budskapet har bydelsoverleger i Oslo kommet med blant annet til Dagsavisen tirsdag.
[ Bydelsoverleger: Dette ønsker de av tiltak ]
Testkapasiteten er visst på vei opp, og det er jo bra, for mange har stått lenge i kø i bitende kulde og apotekene er utsolgt for hjemmetester. Men det tar jo litt tid å skaffe nye midlertidige ansatte som kan holde TISK-maskineriet i gang på ubestemt tid. Raymond Johansen sa også at Oslo åpner for strengere tiltak i skolene. Det er helt nødvendig.
For pandemien er virkelig ikke over. Og vi vet ikke når den er over. Derfor bør vi lære oss å leve med korona i samfunnet. Men det gjelder ikke bare du og jeg. Det gjelder de som prioriterer pengene våre også. Vi trenger en sterkere beredskap, mer bemanning og større kapasitet på sykehusene. Da kan vi godt leve med korona. Men det blir dyrt. Det vet vi.