Hva er alternativet til bla-bla-bla?

Under en demonstrasjon i Glasgow før helgen slo Greta Thunberg fast at klimatoppmøtet er en fiasko, og karakteriserte samtalene under toppmøtet for en «to uker lang feiring av business as usual» og «bla-bla-bla».

[ Fem gode klimanyheter fra Glasgow ]

Klimaminister Espen Barth Eide vet nok hvor tynn is han er på som middelaldrende hvit mann med makt fra oljefeite Norge, men Thunberg-kritikken han leverte til NRK er betimelig: « ... når de så går derfra til å si at politikken ikke har noen mening, at man nesten kunne latt være å møte, da er vi ute på en litt farlig kurs.» Og som et apropos til debatten om øko-terrorisme, øko-sabotasje og tvilen på at demokratiet kan redde klimaet, kom Eide med beskjed om viktigheten av å konvertere engasjement til politisk handling, «ikke til å avvise hele ideen om politisk forandring».

Linen Espen Barth Eide balanserer på er av slakkeste type, og det skal ikke mange stråmenn til for å dytte klimaministeren over ende. For hvorfor skal unge klimaaktivister kritiseres av en generasjon som lar kloden koke videre? Til og med en toppolitiker fra et land som klimamoraliserer og tjener grovt på forurensende olje? Det er jo så lett å avfeie Eides tross alt forsiktige pekefinger som paternalisering – enda en halvgammel fyr som sier han er glad for ungdommens engasjement, men ber de unge brushodene fatte seg mer dannet.

De utålmodige har rett. Det har vært usedvanlig mye bla-bla-bla siden det første FN-møtet om klima i Rio de Janeiro i 1992, og det har også vært en usedvanlig temperaturøkning på kloden. Rundt det første Rio-toppmøtet var den globale årlige gjennomsnittstemperaturen 1,13 grader over temperaturen i førindustriell tid. 30 år senere er den globale gjennomsnittstemperaturen 1,188 grader over. Prat har ikke hjulpet.

Miljøaktivisten og universitetslektoren Andreas Malm sår i likhet med Greta Thunberg tvil om at diskusjoner – en viktig demokratisk bestanddel – i det hele tatt nytter. I et intervju med Klassekampen i forrige uke argumenterer Malm for øko-sabotasje som metode. Mens miljøbevegelsen har vært grunnleggende pasifistisk og i hvert fall i Norge har nøyd seg med lenkegjenger og pipeklatring, slår Malm et slag for «intelligent sabotasje». Å stanse utbygging av kullgruver i Tyskland eller ødelegge en oljerørledning i USA, er to eksempler på sabotasje som Malm tror kan skremme fossilselskaper fra å investere.

Å utfordre det bestående for å gjøre livet for de mange bedre, skjer ikke alltid på fredelig vis. Arbeiderbevegelsens historie i Norge viser hvorfor, det samme gjør borgerrettighetsbevegelsen i USA og kampen mot apartheid i Sør-Afrika. En viktig forskjell på da og nå, som også ligger i Espen Barth Eides uttalelse: Kampen mot klimautslipp er representert i dagens demokrati. Det er ikke slik at miljøbevegelsen er på utsiden av folkevalgte makt, selv om politikkens evne til å gjøre noe til fordel for klimaet går treigt. Å peke på alternativene er miljøbevegelsens utfordringer, og mens Bellona og Zero utmerker seg konstruktivt, er Andreas Malms oppskrift selvdestruktiv. Miljøsabotasje vil bli møtt med samfunnets maktmidler, og de blir ikke i dialogs form hvis eiendom og verdier ødelegges.

Før COP26 stenger dørene fredag, skal det også sies noe om hvordan 300 millioner indere skal få strøm og hvordan fattige afrikanske land med minimale utslipp av CO2, skal få hjelp av den rike delen av verden til klimatiltak. Og her er den politiske utfordringen størst. Karbonavgifter må til for å gjøre det så dyrt å slippe ut klimagasser at folks vaner endres og utvinning av fossil energi blir ulønnsom, men hvordan skal dette gjøres uten å forsterke økonomiske og sosiale ulikheter? Uten å utløse klimaopprør som – unnskyld analogien – får norsk bompengemotstand til å framstå som en fjert ut i atmosfæren?

For tiden er det få grunner til å være optimist på vegne av menneskeheten. En fremdeles pågående pandemi har vist hvordan eksperter bommer, hvor elendige politikere er på elementær beredskap og hvordan konspirasjonsteorier infiserer mennesker selv når de ligger på koronadødsleiet. Likevel; mens verden har vært nedstengt har det vist seg at vitenskapen fremdeles er i stand til å bryte grenser og produsere vaksiner på rekordtid. Det er grått, men ikke dystopisk svart.

Spørsmålet er om vi går tilbake hverdagen før pandemien, eller om den ene globale krisen har lært oss noe vi kan bruke i kampen mot den andre – og virkelig store – globale krisen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen