Kommentar

Svina i hagen

I 18 koronamåneder sto vår svenske hytte, og hage, tom for byfolkene, altså oss. Da jeg kom tilbake, måtte jeg lappe sammen gjerdet på seks forskjellige steder. Da tenkte jeg på Jonas Gahr Støre.

Det er bare ett dyr som klarer å banke skruene ut av gjerdestolpene, og det er de som kommer i flokk midt på natten.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Eirik Hoff Lysholm

Eirik Hoff Lysholm

Sjefredaktør og adm.dir. i Dagsavisen

Sist uke kunne vi lese i Dagsavisen at viltkameraer avslører stadig flere villsvin i norsk natur. Hytta vår er ikke i norsk natur, men siden vi er plassert inne i skogen bare fire kilometer fra norskegrensen og Aremark kommune, følte jeg likevel at det angikk meg og gjerdet mitt da jeg kunne lese i artikkelen at «det er blitt observert klart flest villsvin på viltkameraene i kommunene Halden og Aremark». I fjor ble det felt til sammen 337 villsvin i disse to kommunene.

Artikkelen om viltkameraene fikk meg til å tenke på det hersens gjerdet jeg satte opp rundt familiens eiendom for noen år siden. Fram til gjerdet kom på plass, trodde vi vel strengt tatt at dyreriket tok en omvei rundt tunet til disse bymenneskene fra Oslo. Det hadde riktignok hendt at vi hørte elg spise epler av trærne i hagen, men ellers følte vi oss ganske alene. Det viste seg å være veldig feil.

Ødelagt gjerde.

Første gang gjerdet hang og slang, med skruer som var slått ut av gjerdestolpene, ba jeg min lokale kjentmann ta en titt på sporene. Han kikket på plenen, avføring i bekken og det ødelagte gjerdet før han informerte meg om at vi hadde hatt besøk av et dyr jeg fram til da knapt hadde tenkt på annet enn som litt eksotisk, med velsmakende kjøtt, yndlingsretten til tegneseriefiguren Obelix.

Siden er gjerdet blitt min personlige, lille kamp mot naturen. Jeg snekrer det opp, ulike dyr river det ned. Elger og rådyr som kommer på epleslang og for å spise av konas grønnsakshage, hopper og sparker ned en treplanke eller to, men det er bare ett dyr som klarer å banke skruene ut av gjerdestolpene, og det er de som kommer i flokk midt på natten, har dårlig syn og løper fort. Svina er naboene som vi ikke ser. Det hjelper på humøret at jeg minner meg selv om at det tross alt er vi som er inntrengere i dyrenes skog og ikke omvendt. Også «de jævla svina», som en hyttenabo, østfoldingen, kaller dem, hører hjemme her. De var en naturlig del av faunaen vår for mange tusen år siden, før de forsvant, trolig på grunn av klimaforandringer. Nå er de tilbake.

Da jeg atter en gang gikk ut i hagen midt i skauen med hammer og skrutrekker for å rydde opp etter besøk, kom jeg til å tenke på en annen bymann som skal få litt å stri med i møte med by-og-land-problematikk, klimaforandringer, rovdyrkrangling og en flokk som potensielt løper i alle retninger. Vi får se om Jonas Gahr Støres prosjekt rives ned like ofte som mitt. God fredag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen