Var det rødgrønne sammenbruddet et forferdelig arbeidsuhell, utført av en klønete kommende statsminister, eller knuste Jonas Gahr Støre sin egen «drøm» med vilje?
Det er ikke mulig å gi noe klart svar. Ikke foreløpig.
På den ene siden har vi denne teorien om Jonas Gahr Støre, som flere bruker for å forklare havariet: En mann som har tapt stort. En fiasko og en overvurdert politiker. Vel har han forhandlet med Taliban, Hamas og Russland. Men det er noe helt annet å forhandle med Senterpartiet. Å drive med harde prioriteringer i innenrikspolitikken er ikke det samme som å være utenriksminister og tenke store tanker på engelsk og fransk. Og helt ærlig: Hvor interessert har Støre egentlig vært i realpolitikken? Med unntak av det første drøye halvåret før han ble partileder, har han kun stortingserfaring fra utenrikskomiteen.
Forhandlinger er som en gitar: Man må gi, og man tar.
Diplomaten, superforhandleren og dialogens mester skjønte ikke hvor stor avstanden var mellom Sp og SV. Det må bety at han er svak på å lese det politiske landskapet, og at han ikke forsto at det var en tabbe å godta Senterpartiets opplegg for sonderingene. Et opplegg som kortsluttet hele prosessen. Forhandlinger er jo som en gitar: Man må gi, og man tar. Men nå måtte SV bare gi og gi og gi. Marit Arnstad og Trygve Slagsvold Vedum oppførte seg som et par bøllete dieselbilsjåfører: De presset Støre inn i autovernet og meide ned Audun Lysbakken.
Onsdag kveld sto en passiv, grå og sliten Støre på pressekonferansen på Hurdal og spilte annenfiolin i gnurete moll. Vingle-Jonas ble Pingle-Jonas.
Det er den ene fortellingen om Jonas Gahr Støre.
Så har vi teorien om Janus Gahr Støre:
I det øyeblikket SV var ute av døra på Hurdal, satte Støre kurs mot hotellets spaanlegg. Et sted for avslapning og kos. Neste dag var Lysbakken på Løvebakken, mens en smilende og spøkefull Støre viste tommel opp til fotografene gjennom vinduene i forhandlingsrommet. Nå slapper han av med en oval weekend. Nye muligheter ligger åpne foran ham. Han har sju ulike flertallsmuligheter. Har noen norsk statsminister noen gang hatt så mange? Viktigst: Han kan samarbeide med sentrumspartiene som ligger til høyre for en AP/Sp-regjering, og la det framstå som en innrømmelse Ap var nødt til å gi til Sp. Noe budsjettsamarbeid med KrF og Venstre blir det neppe nå. Eller neste år. Men etter det? Hvis SV blir for tøffe? Vi får se.
[ Les Linn Stalsberg: Miljøsaken er venstresidens sak ]
Lekkasjer fra forhandlingene forteller oss at SV ikke fikk noe drahjelp fra Ap i sin kamp mot Senterpartiets stadig økende portefølje av ufravikelige krav. Ingen innrømmelser på viktige saker. Ap-kilder har lagt vekt på at det var viktig at SV selv trakk seg fra samtalene.
Støre, som utvilsomt er en svært intelligent og taktisk klok politiker, valgte aktivt å begynne med de aller vanskeligste sakene, og presse SV på kjerneområder. Henger det egentlig på greip å tro at han er så dum at han ikke skjønte at det var en oppskrift på brudd?
Jonas Gahr Støre meldte seg inn i Arbeiderpartiet da han jobbet som spesialrådgiver på statsministerens kontor for Gro Harlem Brundtland. Hun var hans første politiske læremester da hun var sjef for Ap-regjeringer som foretrakk å gjøre opp budsjettene med KrF og Senterpartiet. Det var så greit. Litt penger til landbruket og et par prestestillinger, og vips, så var det i orden. Til slutt endte dette samarbeidet med at Senterpartiet forlot borgerlig blokk, og gikk over til venstresiden etter et kort opphold i Sentrumsregjeringen. Nå er de en viktig del av Aps maktbase.
[ Dagsavisen mener: Støre må styre til venstre ]
Jonas Gahr Støre var en av hovedarkitektene bak den første Stoltenberg-regjeringens høyredreining i 2000 og 2001, da han var stabssjef på Statsministerens kontor. Jeg kan enda huske hva han svarte da jeg spurte ham om denne kursendringen. Støre satt rett overfor meg på utestedet Kjøkken&Bar ved Youngstorget. Han satte øynene i meg, og sa, med sterk overbevisning: «Arbeiderpartiet skal verken til høyre eller til venstre. Vi skal rett fram». Det utsagnet må han ha vært fornøyd med, for han har gjentatt det mange ganger siden.
Som opposisjonsleder har Støre igjen og igjen inngått brede forlik med Solberg-regjeringen, til tross for voldsomme protester fra venstreorienterte miljøer internt i Ap, i LO og i AUF. Mange av disse forlikene har Ap betalt dyrt for. De støttet nedleggelsen på Andøya, de gikk inn for Acer, de sa ja til politireformen. De inngikk til og med forlik med Sylvi Listhaug og FrP om innvandringspolitikken. Og Høyres skattelettelser gjennom åtte år sier Støre at han ikke vil røre.
Høyres skattelettelser gjennom åtte år sier Støre at han ikke vil røre.
Før valget i 2017 sa Støre at Senterpartiet var hans foretrukne partner, og at han kunne sitte i regjering med både KrF og Venstre. For Rødt og MDG var derimot døra stengt. Det var den også foran årets valg. Under veivalgsdebatten i 2018 håpet Støre intenst på at Knut Arild Hareide skulle vinne, slik at han kunne danne en regjering med støtte fra KrF.
Nå er KrF i spill igjen. Partiet skal velge ny partileder etter Kjell Ingolf Ropstad på et ekstraordinært landsmøte i november. Ropstads fall fant sted i den viktige tiden mellom valgnatta og starten på de rødgrønne sonderingene. På sikt vil de politiske tyngdelovene gjøre en sentrumsorientert Støre-regjering til en interessant samarbeidspartner for KrFs nye partileder, enten det blir den kløktige og rå maktspilleren Olaug Bollestad eller den mer venstreorienterte Dag Inge Ulstein. På enda lenger sikt – vi snakker om år og ikke måneder – kan et slikt samarbeid dra KrF bort fra Høyre og Frp.
Hva med Venstre? Guri Melby sier at hun fint kan inngå forlik til venstre i politikken. «Hva som er aktuelt om fem til ti år? Jeg tror ikke det har noen hensikt for oss å være låst til det ene eller andre samarbeidet», sa hun til Vårt Land i august.
Hvis Jonas Gahr Støre tenker veldig, veldig langt fram, kan han for eksempel vurdere det som en gullkantet politisk seier å få ett eller begge av disse to partiene inn i et sentrum-venstre-samarbeid. Da har han sikret Ap et solid og langsiktig styringsgrunnlag, og kuttet over en livsnerve for Høyre og Frp. Noe han kan tenke at Ap trenger, særlig dersom han vurderer dagens lave nivå på rundt 25 prosent som en ny normal.
[ Les Eirik Lysholm: Kostbare sonderinger ]
Det er en viktig hake ved dette. Går Støre i retning sentrum, snur seg bort fra venstresiden og vender ryggen til de radikale og grønne velgermassene i urbane strøk, kommer det til å bli bråk i store deler av Ap – ikke minst i Oslo Ap - i enda større deler av LO og i hele AUF. Partiet risikerer å springe lekk på venstre side, slik at velgerne fosser ut. Sterke krefter i og utenfor Ap kommer til å mobilisere for at det ikke skal skje.
Uavhengig av hvilken av disse to historiene om Jonas Gahr Støre man velger å tro på, står Ap nå ved starten av den egentlige Støre-epoken. Årene etter 2014, da han ble valgt som ny partileder etter Jens Stoltenberg, har på mange måter vært en veldig lang ventetid.
Det er nå Støre skal være regjeringssjef. Det er nå han skal plassere Ap i det politiske landskapet. Det er nå vi ser hvem han vil bemanne regjeringen med, hva slags politisk plattform han vil styre på, hvor stor vilje han har til å gi SV gjennomslag. Hva han vil med Norge – og med det moderne sosialdemokratiet.
Vi får mange svar i årene som kommer.
