Kommentar

Sosialdemokrati på bølgetopp

Seieren følger våre faner i både Norge og Tyskland. Men det er ingen grunn til å friskmelde Europas sosialdemokrater.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«Jag är nu mer optimistisk om socialdemokratin än jag varit på mycket länge».

Den tidligere svenske statsministeren Ingvar Carlsson (86) gjestet i helga det svenske sosialdemokratiske partilaget Reformisterna, som har satt som mål å reformere og fornye Socialdemokraterna. Carlsson har sett det meste gjennom et liv i politikken. Også at hans eget sosialdemokratiske parti har klort seg fast ved makta gjennom nær selvutslettende politiske kompromisser.

Carlsson, som startet sin karriere ved landfader Tage Erlanders side på 1950-tallet, fikk nettopp spørsmålet: Hva ville Tage ha gjort? Før han svarte, sa han at han trodde Erlander ville vært trist over å se et Sverige der de økonomiske og sosiale forskjellene øker – og øker så kraftig. Det strider mot alt han gjorde som politiker, sa Carlsson. Men Erlander svingte voldsomt i sin framtidstro. Han kunne våkne deprimert og legge seg som optimist etter en dag med politisk kamp. Litt som det gjør i vår egen tid, det svinger.

Det ligger an til en sosialdemokratisk storeslem i nord med regjeringsmakt i Danmark, Sverige, Finland og Norge på samme tid.

Men, sa Carlsson, det gjelder å høyne blikket, se over og forbi den ødeleggende nyliberalismen. Den politiske retningen som fra 1980-tallet har fortrengt politikken og sluppet markedstanken fri, må ses på som bølgedal i den moderne historien. Der framme venter bedre tider for sosialdemokratiet, sa Carlsson. Sosialdemokratene kjempet fram demokratiet med stemmerett for alle, så ble Folkhemmet bygd. Nå venter nye, store ting, tror legenden.

Kanskje er det sånn at sosialdemokratiet kan komme tilbake til gamle høyder i Europa. At det er grunnlag for optimisme. Juryen er fortsatt ute når det gjelder de tyske sosialdemokratenes framgang og valgseier. Var det et personvalg, der de rødes kanslerkandidat Olaf Scholz’ var det minste av onder, eller var det et reelt comeback for sosialdemokratisk politikk og ideer? Uansett ligger det an til at SPD, med nesten 160 års historie, igjen danner kjernen i en regjering, og i tysk politikk, etter å ha vært støttehjul for Angela Merkels sentrisme i en årrekke. Med ledertrøya kommer også muligheter.

En oppslutning på 25,7 prosent er dog ikke en politisk brottsjø, mandatet er svakt og det har knapt skjedd at en koalisjon i Tyskland vil regjere med et så lite parti i tet. Og politiske kompromisser vil måtte gjøres med De grønne og ikke minst med et liberalt sentrumsparti som har fenget ungdommen. Det kan minne litt om ståa i Carlssons eget parti. Ingen land i verden er mer assosiert med sosialdemokratiet enn Sverige, men statsminister Stefan Löfvens prosjekt har krystet mye troverdighet ut av sosialdemokratene. Kompromissene har vært vonde, og på hans vakt har privat omsorg og -skole hatt gode år, og kløfta mellom gruppene i samfunnet har økt. Partilaget Reformisterna er et direkte svar på dette.

Det er ikke lenge siden sosialdemokratiet ble avskrevet. For mange steg til høyre førte til mangel på berettigelse. Høyrepolitikk er jo høyresida tross alt bedre på enn sosialdemokratene. Og i kjølvannet av flyktningkrise og terror var det knytta never og høyrepolitikk som gjaldt. Men når utfordringene framover er sosial ulikhet og rettferdig grønn omstilling, kan velgerne få tillit til annet tankegods. Særlig i Norden har den sosialdemokratiske bevegelsen vist sin stayerevne og sin posisjon som trygg havn for folk flest. Med Jonas Gahr Støre med retning Statsministerens kontor, ligger det nesten an til en sosialdemokratisk storeslem i nord med regjeringsmakt i Danmark, Sverige, Finland og Norge på samme tid. Det minner om en helt annen tid.

Men det er nye tider. De nordiske sosialdemokratiene er mye skjørere enn de var. Jonas Gahr Støres seier kom etter ytterligere redusert valgoppslutning. Og i Danmark vil mange mene at det knapt kan kalles sosialdemokrati. Forfatter Eskil Halberg skrev tirsdag i danske Information at «det eneste som er igjen av sosialdemokratiet, er identitetspolitisk arbeidsfetisjisme». Ser man nærmere på sosialdemokratiets siste framskritt, skriver han, ser man «et skrøpelig og motløst bilde – ikke minst i Danmark».

Et mønster virker likevel å avtegne seg. Partiene er ikke lenger ørner, men heller storebrødre i politiske koalisjoner i landskap som er langt mer fragmenterte og raskt skiftende enn i etterkrigstida. Velgermassene shopper løsninger på kort sikt. Alle og ingen er sosialdemokrater. Vår egen Støre vil innta rollen som storebror nå, men typisk nok langt mindre dominant enn sin forgjenger, pater familias Jens Stoltenberg.

Skjørt er det i mange andre land også. Britenes Labour sliter, til tross for Boris Johnson og et nå beviselig katastrofalt Brexit. Jeremy Corbyn tok partiet til revolusjonens rand og gjorde et krisevalg. Etterfølgeren Sir Keir Karmer famler tilbake mot sentrum, og holder sin landsmøtetale onsdag. Bedre mulighet til å markere seg enn nå i britisk kaos, skal man lete lenge etter. I Frankrike ligger Parti socialiste nede med brukket rygg etter den svært upopulære presidenten François Hollande. Hans etterfølger Benoit Hamion fikk seks prosent av stemmene i presidentvalget i 2017. I parlamentsvalget samme år imploderte partiet. 279 representanter av 577 ble over natta redusert til 30. Men en ny grønn innretning på politikken og et internasjonalt sosialt stemningsskifte, kan det være duket for revansje når franskmennene skal velge neste år. Heller ikke i Spania ser det lyst ut. Her leder sosialdemokratene en svak regjering. I sivet vaker høyrekreftene i Vox og Partido Popular.

Carlsson har kanskje rett. Bare perspektivet er langt nok. Mye ligger til rette nå for at sosialdemokratiet kan vokse framover og vinne tilbake troverdigheten etter å ha svelget unna høyrepolitikk i tiår. Sosialdemokratene har fått et ess å spille, som folk forstår. Nei til ulikhet og ja til en rettferdig fordeling av ressursene. Nå gjelder det bare for Støre og hans like å gjøre politikk av slagordet «Nå er det vanlige folks tur». Og utnytte høyden i bølgetoppen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen her