Kommentar

Valgseieren forplikter

Det vil være en hån mot velgerflertallet hvis ikke Støre, Lysbakken og Vedum blir enige om å danne regjering.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Arne Strand

Arne Strand

Politisk kommentator i Dagsavisen

Med 56 prosent av velgerne i ryggen og 100 mandater i Stortinget styrer den nye regjeringen trygt de neste fire årene. Aldri i etterkrigstiden har venstresiden gjort et så godt valg som denne gangen. Det er bare MDG som har grunn til å være misfornøyd.

Støre stortrives i rollen som hovedforhandler.

Under valgkampen var det aldri noen særlig tvil om at venstresiden samlet sett ville vinne. Meningsmålingene talte sitt tydelige språk om det. Det spennende var om Ap, SV og Sp ville få flertall sammen i Stortinget slik at de kunne danne en flertallsregjering.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum gjentok og gjentok at hans parti gikk for en Ap/Sp-basert regjering. De fleste, meg inkludert, regnet med at han ville gi seg med det når valget var over. Det var ingen realisme i hans regjeringsalternativ. Vedums kandidatur som statsminister trodde jeg ville bli borte i det øyeblikket valget viste at Ap var blitt større enn Sp. Alt dette stemte.

Samtalene, eller sonderingene på Hurdalssjøen hotell, handler om å danne en flertallsregjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. En gang i neste uke vil samtalene trolig gå over i reelle forhandlinger. Da tror jeg at det vil gå veien fram til statsråd på Slottet, med etterfølgende presentasjon av den nye regjeringen på Slottsplassen. Noe annet vil være en hån mot velgerflertallet.

Venstresidens velgere har stemt mot Solberg-regjeringen og for en rødgrønn regjering. De fleste på venstresiden har tatt det for gitt at en valgseier vil føre til at Jonas Gahr Støre blir statsminister og at SV og Sp blir med i regjeringen, mens Rødt og MDG blir stående utenfor. Velgerflertallet vil ikke forstå og akseptere det hvis Støre, Lysbakken og Vedum går fra hverandre ved Hurdalssjøen uten en avtale om å regjere sammen.

Vårt parlamentariske demokrati hviler på forutsetningen om at de partiene som har gått sammen om å kvitte seg med den sittende regjering, også går sammen om å legge grunnlaget for en ny regjering. Rødt, SV, Ap, Sp og MDG gikk til valg på et løfte om å kaste Solberg-regjeringen. Alle bør derfor bidra til regjeringsdannelsen. Rødt gjorde det før valget klart at partiet ikke ville gå inn i regjeringen. MDG ville gjerne være med, men statsministerkandidat Støre ønsket ikke å ha dem med. Sp sa det helst bare ville styre sammen med Ap.

Ikke på noe tidspunkt før valget sa Støre at Ap kunne danne regjering alene. Vedum utelukket heller ikke at hans parti kunne finne sammen med SV. Sp holdt som vanlig døra på gløtt. Velgerne ble før valget presentert for et uryddig rødgrønt regjeringsalternativ. Men alle som fulgte med på valgkampen, måtte forstå at det i realiteten var et valg mellom den sittende Solberg-regjeringen og en Støre-regjering der Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum var med.

Støre, Lysbakken og Vedum har seg selv å takke for at det spekuleres i om det blir en regjering som står i stil med valgresultatet. De burde før valget ha garantert at de ville danne regjering sammen hvis de fikk flertall. De burde også ha ryddet unna sentrale stridsspørsmål slik at regjeringsforhandlingene kunne gå forholdsvis enkelt. Grunnen til at den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen ble en suksess i 2005, skyldes at loftsryddingen var gjort før valget.

Jeg fulgte regjeringsforhandlingene på nært hold i 2005. Forhandlingene på Soria Moria var til tider harde. Alt gikk ikke på skinner. Men Jens Stoltenberg (Ap), Kristin Halvorsen (SV) og Åslaug Haga (Sp) jobbet godt sammen som et team. De hadde et sterkt ønske og et felles mål om å danne regjering sammen. Det gjorde at de klarte å forhandle seg gjennom problemene. De kom alle i mål som vinnere.

De tre partilederne kan alle bli vinnere på Hurdalssjøen. Sett utenfra virker det som om kjemien er god mellom de tre. Det har den for øvrig alltid vært. I de åtte årene de har vært i opposisjon har de vært mer enige enn uenige. Ikke på noe tidspunkt i den siste stortingsperioden har det ligget an til noe alvorlig brudd i det rødgrønne samarbeidet.

Sp har i flere saker gått til venstre og nærmet seg SV. Ap har fornyet seg og fått et mer radikalt program. Det burde derfor ikke være vanskelig å finne tonen med SV og Sp. Jonas Gahr Støre stortrives i rollen som hovedforhandler. Forhandlinger er et fag han behersker. Det beste tipset i dag er at Støre om noen uker står fram på Slottsplassen som statsminister for en regjering der både Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken er med.