Kommentar

Du kan bli historisk i Glasgow, Jonas

Norge kan endre dynamikken i klimaforhandlingene ved å si at vi, som en av verdens største produsenter av olje og gass, også forstår at tida for mer oljeleting er over.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

En av de første utfordringene for vår påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre blir hva Norge skal legge frem på klimatoppmøtet i Glasgow i november. Her vil verdens land møtes med et dystert bakteppe: Den sjokkerende rapporten fra FNs klimapanel som viser at klimaendringene kommer raskere og rammer hardere enn forskerne har forutsett og FNs generalsekretærs advarsel om at utslippskuttene som verdens land foreløpig har meldt inn tar kloden mot 2,7 graders oppvarming. Fra et formøte i FNs hovedkvarter i New York denne uken, melder Erna Solberg om en «påtakelig dårlig stemning» i forkant av klimatoppmøtet. De fattigste og mest utsatte landene er frustrerte fordi verdenssamfunnet verken leverer på utslippskutt eller har satt av nok penger til å hjelpe dem med kutte utslipp eller håndtere ekstremvær, flom og tørke.

Klimakrisen er vår tids største solidaritetssak. Det er vi i de rike landene som har mest skyld i krisen vi står i gjennom våre historiske klimagassutslipp og forbruk, men de fattige landene som rammes hardest. Nøkkelen til at klimatoppmøtet i Glasgow blir det vendepunktet som verden trenger, er derfor at rike land går foran med å kutte egne utslipp og sørger for at de fattige landene får nok penger til å kompensere for ødeleggelsene som klimaendringene allerede forårsaker.

I august ba FN alle land om å slutte å lete etter fossil energi. Den danske statsministeren Mette Fredriksen fulgte opp og inviterte Norge til å være med og danne en allianse av land som ville slutte å lete etter mer olje, kull og gass. Hvordan hadde det blitt tatt imot om Norge reiste til Glasgow som del av denne oljeletestans-alliansen?

Jeg tror det ville gitt Jonas Gahr Støre en mulighet til å gå inn i historiebøkene.

Jeg tror det ville gitt Jonas Gahr Støre en mulighet til å gå inn i historiebøkene. Med et løfte om å slutte å lete etter mer olje og gass, kan Norge sende et kraftfullt signal om at verden står overfor et skifte, og vi kan med troverdighet appellere til andre land om å bli med på det krafttaket vi må igjennom de neste tiårene om vi skal klare å redde verden fra katastrofale klimaendringer. Med dette i bagasjen kan han endre dynamikken i klimaforhandlingene og bidra til at toppmøtet blir en suksess. De virkelig store endringene i verdenshistorien har ofte skjedd nettopp slik. Som da USA lanserte et forbud mot KFK-gassene som ødelegger ozonlaget, og fikk verden med seg på en global avtale. Eller da vi skjønte at bly var svært giftig for både mennesker og dyr, og fikk satt ned forbud mot at det ble fylt på i tanken til kjøretøy verden over. Verden går framover når noen tør å gå foran.

Norge har tidligere vært en positiv kraft i det internasjonale klimasamarbeidet. Vår innsats for å bygge opp regnskogsatsingen har bidratt til å bygge bro mellom industrialiserte land og utviklingsland, og motarbeide ødeleggelse av regnskogen. Slagordet den gangen var at regnskogbevaring var enkelt og ikke krevde store teknologiske nyvinninger. «Alle kan lære å ikke hugge ned et tre», som Jens Stoltenberg formulerte det. Nå begynner spørsmålet å rettes mot land som produserer fossil energi − kan vi lære å ikke utvinne olje? Hvor vanskelig er det egentlig å la oljereservene under havbunnen vår ligge?

Som en oljenasjon som har tjent oss rike på å selge olje og gass, har vi et stort ansvar for å gå foran. Norge utgjør bare 0,7 promille av jordens befolkning, men vi slipper ut hele to prosent av verdens totale utslipp. Vi er i tillegg verdens åttende største eksportør av klimagasser, gjennom salg av olje og gass.

Her hjemme har letestans gang på gang blitt framstilt som for ytterliggående politikk, men det som har skjedd det siste halvåret, er at stadig flere toneangivende stemmer, som FNs generalsekretær og Det internasjonale energibyrået, er enige med MDG. Når FN erklærer «kode rød» for menneskeheten, og at vi må kutte utslippene i et voldsomt tempo for å unngå katastrofe, er det egentlig det å fortsette som før i letepolitikken som burde utgjøre et politisk ytterpunkt også her hjemme.

Mens EU planlegger en vei bort fra olje, kull og gass, har Solbergs regjering satt stadig nye rekorder i utdeling av oljelisenser. Og selv om koronakrisa var en unik anledning til å investere i grønn omstilling, lagde Norge en krisepakke til oljebransjen som førte til 100 milliarder i ekstra oljeinvesteringer. Mye av disse pengene vil gå til oljefelt som ikke er lønnsomme for samfunnet, verken globalt eller her i Norge.

Mange land er allerede i gang med å bevege seg bort fra fossil energi, i et tempo som er raskere enn norsk oljebransje er komfortable med. De siste årene har Equinor og norske myndigheter brukt mye krefter og penger i Brüssel på å forsøke å overtale EU til å skru ned klimaambisjonene, av frykt for hva dette vil bety for norsk gasseksport. Skal Norge være et land som bidrar til økte ambisjoner og tiltak på den internasjonale arenaen, bør vi ikke forsøke å bremse innsatsen hos våre naboland, av frykt for inntektene til oljebransjen.

Ja, klimapolitikk er mer enn oljepolitikk. Våre egne mål om utslippskutt på norsk territorium og ikke minst økt bistand til fattige land som vil bli særlig hardt rammet av ekstremvær er også viktig. Støre bør gi tydelige signaler om mer ambisiøs politikk også her. Men for fremtidens generasjoner, er utsiktene til et godt liv avhengig av hvorvidt vi klarer å slutte å brenne fossile brennstoffer i tide.

Klimatoppmøtet i Glasgow er avgjørende, fordi tiden er i ferd med å renne ut. Kina har nettopp erklært at de ikke vil finansiere mer kullkraft utenlands. Verdens øyne retter seg nå mot oljeproduserende land, som Norge. Med vår rikdom, tuftet på produktet som er roten til problemene vi alle nå står i, har vi et ekstra ansvar. Jeg håper Støre vil ta det ansvaret i Glasgow.